Code III - Planet Of Man (Delta-Acustic LP 1974)
Cornucopia - Full Horn (Brain 1030 LP 1973)
Krauthistorien er full av band som stakk hodet opp av surkåltåka, slapp et flott album og så forsvant igjen. I denne delen av krauthelter skal jeg ta for meg tre slike utgivelser som alle viser frem varig og digg krautrock.
Code III var intet ordinært band men en gruppe skrudd sammen for å demonstrere Kunstkopf Artificial Head Recording System. Dette systemet skulle gi en revolusjonerende musikkopplevelse når man lyttet med hodetelefoner. Code III bestod av studioingeniør Manfred Schunke fra Berlin og den amerikanske musikeren Ed Key. I tillegg var selveste Klaus Schulze med på trommer.
Musikken er en skikkelig science fiction goes hippie via kosmisk tåke tripp. Planet Of Man består av et 43 minutters stykke musikk delt inn i 4 "satser" som tar for seg jordens historie, intet mindre; herlig pretensiøst hippievrøvel !
Musikken siger og synker fra kosmiske lydkulisser via acidfolk og vokale driblerier til perkusjonstung "native" lurk og mer spacerockhamrende partier. Planet Of Man er endeløst fascinerende og en plate jeg aldri går lei. Dette albumet setter svært mye av dagens undergrunnsrock solid i skammekroken. Det er vel likevel liten grunn til å snakke om plagiering da det antagligvis er svært få som faktisk har hørt denne musikken. Plata er nemlig sjelden og dukker ca aldri opp til salgs. Den har vært på cd i 1997 i 3 minutter på en grey-area sak fra Korea. Forhåpentligvis blir Code Of Man snart tilgjengelig på en skikkelig reutgivelse.
En skikkelig reutgivelse har endelig blitt Ibliss sitt eneste album Supernova tildel. Krauthistorikerne i Garden Of Delight har nettopp nyutgitt denne perlen - et av de beste eksemplene på hvordan frisinnede, kritthvite tyske hippiehoder fullstendig knakk funk-koden; funk som i perkusjonstung jazzrock med energi og grovhogd tillemping langt unna glatte fusion tendenser som skulle sette så mye fantastisk musikk i forlegenhet senere på syttitallet.
Conny Plank, en av de mest legendariske og viktige produsenter og bakmenn i krautrocken, tok Ibliss under sine vinger. To av de fem musikerne i bandet hadde allerede vært involvert i epokegjørende innspillinger. Basil Hammoudi var medlem av pre-Kraftwerk bandet Organisation som slapp det misforståtte kosmiske mesterverket Tone Float (fy skamme deg Asbjørn Bakke!) og Andreas Hohmann var en av to trommeslagere på det første Kraftwerk albumet.
Supernova inneholder 4 flotte spor. Åpneren Margha er slagverkstung og etterhvert gitardrevet rockjazz med deilig driv over 6 minutter. Drops er mer ettertenksom, med en undrende bassgang over neddempet perk før saksofon slumrer inn etter drøye fire minutter og driver intensiteten opp mot en repeterende gitarfigur til en absurd-hissig stemme koker under i lydbildet og alt ramler fra hverandre i gitarfuzz de siste 2 minuttene av dette kvarterlange mesterverket. High life er joggebeat med gitarriff og blytung fløytefaktor over 13 min. Fløyteorgien fortsetter i den avsluttende balladen Athir, før gitar og sax melder seg på i denne mildt østliginspirerte meditasjonen.
Cornoucopia var et storband med syv medlemmer som ble oppdaget av Jochen Petersen. Bandet bestod av tungt antikommersielle individer som ikke tok hensyn til "markedets" krav og nektet å føye seg på noe vis. Promotering av albumet deres var f eks ingen prioritet blant gutta. Cornoucopia slapp bare et album og forsvant deretter. Gruppas eneste album Full Horn er imidlertid en perle og vel verdt å få med seg både for rene krauthoder og for dyrkere av såvel Zappainfluert rock som mer alminnelige syttitallsproggere.
Full horn er et kantete, proggete monster med dødsforakt og stram musikk et sted mellom klassisk anglosaxisk syttitalls prog ca Gentle Giant på fylla og mer "fri" rock ca space iblandet rockjazz med blås. Hovedsporet er den 19 min lange Day Of A Daydreambeliever. Her er gruppa innom det meste, fra flytende keyboarddrevne partier via Zappaeske jazzrockstrekk til prog og Faustaktig galskap. Spor 2 er den korte Morning Sun som er poppsych; en luftig liten ode til solen. Deretter følger Spot On You Kids, en 12 min snurrende orgelreise med et hektende tema som sakte reiser seg etter en sirkusrockinnledning. Avslutningen And The Madness er nettopp det; Beefheartske gitarstrukturer og vokalhysteri før alt roes ned med plukkende gitar og mer tradisjonelle syttitallsambisjoner.
