Nice Face spiller rock slik rock skal spilles

Nice Face - ...can i fuck it ? (Jerkwave Tapes C40 kassett)

Nice Face - Thing In My Head (Sacred Bones Records SBR-007 7")

Nice Face er en anonym "bedroom punk wizard" som opererer fra et eller annet sted i white trash USA. ...can i fuck it? kommer rett ut av løse lufta og plutselig bare er her. Tolv låter som kunne vært innspilt når som helst i perioden 1976 - 2008. Spor av Rocket From The Tombs / Cleveland punk, tidlig Suicide, Real Kids, garagerock, punk og surf; har Nice Face etablert Dark Surf som en ny sjanger? Uansett så låter det fett! Rufsete kjellerproduksjon, frekk synthbruk, hyperprimitiv beatbox, overstyrt grisete gitarspill og gode låter. Rett og slett knallgod rockmusikk.

God teenage wasteland følelse over låttitlene også; Rotting Around, Surprise Sex og Shitstorm Trooper sier sitt. Utgivelsen fortjener et liv langt utover en limitert (100 ex) kassett. Når får vi denne på vinyl ?


Nice Face er også ute med en knallperle av en vinylsingel. Thing In My Head og Hidden Automatic er to ekstremt catchy låter hvor synthen driver, gitaren river og vokalen er begravd i juzz og skurr. Nærmere Siltbreezekatalogen ca 1994 enn det kassetten er, men minst like fet. Poprock kan det kalles. (Poprock definisjon: Popmusikk spilt med rockens energi og faenskap). Umistelig.

Rocken ække dø.

Tyngre enn en veldig tung ting, del syv

Dead Raven Choir / Wolfmangler

Smolken undrer what's next; black metal? folk? coverlåter?

Dead Raven Choir og Wolfmangler er prosjektene til den mystiske D. Smolken. D. Smolken er født i Polen, flyttet så til Texas og har visstnok returnert til Krakow igjen nå. Dead Raven Choir er mannens hovedprosjekt. Dette ble startet i 1996, antagelig som et tounge in cheeck prosjekt; black metal musikk med tekster fra Whinnie The Pooh...Dette ble ikke realisert men tonen var satt! Mannen lager både akustiske folk ting og tung black metal. Spesialiteten er å hente låter fra country, folk og annet og så kjøre dette gjennom en black metal kvern. Ut av denne usansynlige miksen kommer det mye fin musikk. Dead Raven Choirs versjoner av Cohens First We Take Manhattan og Townes Van Zandts Waiting Around To Die er enorme (finnes på Cask Strength Black Metal som samler fire lenge utgåtte ep'er, se nedenfor). I kjent stil spys det ut materiale, ofte i små opplag. På seneste albumet My Firstborn Will Surely Be Blind nærmer musikken seg en folky, bassete versjon av Sunn O))) og Khanate.

I motsetning til Dead Raven Choir hvor Smolken gjør alt selv, er Wolfmangler et band med fire medlemmer. Wolfmangler spiller en seig, dronete doom metal. Gruppa har fire fullengdere ute.

Anbefalt:

Dead Raven Choir - Wine, Women and Wolves (Last Visible Dog cd 2003)
Dead Raven Choir - Cask Strength Black Metal (Weird Forest 3lp/Supernal 2cd 2005)
Dead Raven Choir - My Firstborn Will Surely Be Blind (Aurora Borealis cd/lp 2007)
Wolfmangler - Dwelling In A Dead Raven For The Glory Of Crucified Wolves (Aurora Borealis cd/lp 2006)

Dead Reptile Shrine


Fullstendig vindskeiv black metal fra Finland. Har en rekke utgivelser som det er bort i mot umulig å få tak i. Jeg har kun hørt A Journey Through The Darkest Of Forests, som samler materiale fra perioden 2001 til 2005 på en åtti minutters cd. Noe av den mest skrudde og snodige musikken som er produsert under black metal hatten noensinne; superamatørmessig produksjon, snublende trommer, fuzzete gitarer og ond vokal. Musikken har denne loner magien som hekter deg på et unikt univers, en slags black metal Jandek (uten sammenligning forøvrig).

Som bandet selv sier det på sin hjemmeside: "Dead Reptile Shrine is, instead of a normal band, an ”aural phenomenon”. There are no members, no recordings in a real studio and no real purpose. However, there is some knowledge".

Anbefalt:

A journey Through The Darkest Of Forests (Werewolf cd 2005)

Deathspell Omega


Deathspell Omega er helt der oppe i avantmetalens eliteserie, sammen med Boris, Corrupted, Converge og noen få til. Dette bandet fra Frankrike spiller en avantvariant av black metal med grusomt trøkk. Tekstene dreier rundt tema som satanisme som mytafysisk fenomen, teologiske grublerier og Gud. Bandet er inspirert av post-surrealisten Georges Bataille (1897 - 1962). Deathspell Omega ble etablert i 1998 og har utgitt fire fulle album. Det seneste fra 2007 er et av de beste avantmetalalbumene noensinne; et knugende, knusende lokomotiv av sinne som velter mot deg - skummelt og genialt. Deathspell bruker tid - gjerne ti minutters spor som bygges opp og utnytter dynamikken denne musikken åpner for.

Anbefales:

Deathspell Omega - Infernal Battles (Northern Heritage cd/lp 2000)
Deathspell Omega / Cladestine Blaze - Split (Northern Heritage cd/lp 2001)
Deathspell Omega - Inquisitors Of Satan (Northern Heritage cd/lp 2002)
Deathspell Omega - Si Monumentum Requires, Circumspice (Norma Evangelium Diaboli cd/lp 2004)
Deathspell Omega - Kenose EP (Anja Offensive/Southern Lord cd/2lp 2005)
Deathspell Omega - Fas - Ite, Maledicti, in Ignem Aeternum (Anja Offensive/Southern Lord cd/2lp 2007)

The Dillinger Escape Plan


Mathcoregjeng fra New Jersey, etablert i 1997 på restene av hardcore bandet Arcane. Et av pioneerbandene innen mathcore, en superkompleks agressiv musikk med store krav til utøvernes ferdigheter. Bandet har gjennomgått en ganske stor musikalsk utvikling på de tre fullengderne de har utgitt siden 1999. Dillinger Escape Plan har også hatt flere uskiftninger av medlemmer og i dag er det kun Ben Weinman (gitar) som er igjen av originalmedlemmene fra 1997. Mike Patton er en av deres nære venner, han deltok sågår på Irony is a Dead Scene Ep'en fra 2002.

Anbefalt:

The Dillinger Escape Plan - Calculating Infinity (Relapse Records cd 1999)
The Dillinger Escape Plan with Mike Patton - Irony is a Dead Scene (Epitaph Records 2002)
The Dillinger Escape Plan - Miss Machine (Relapse Records cd 2004)
The Dillinger Escape Plan - Ire Works (Relapse Records cd 2007)

dot(.)

Kokhi (bass, sang) fra dot(.); ikke no' stress

Dypt nede i Tokyos undergrunn finner du trioen dot(.), der de sitter og koser seg med litt weed. "Skal vi lage ei plate a folkens ? -Kan vi ikke nøye oss med en split med et eller annet band, mindre stress vettu". Der har du dot(.) og deres filosofi. Siden starten i 1998 har de deltatt på en rekke splitutgivelser med fortvilende vrien tilgjengelighet. Dette bandet har det nemlig i seg til å utfordre Boris og Corrupted, derfor er det synd at de ikke er mer profilerte og har mer materiale tilgjengelig. De to utgivelsene jeg har hørt og som er listet nedenfor viser nemlig frem et fett, tungt doomgroove med absolutt kraft. Den lille japanske tvisten på vestlige musikkformer er klart til stede og løfter bandet langt over den gemene hop. Vi vil ha mer !

Anbefalt:

dot(.) / Hey Colossus - split (Shifty LP 2006)
dot(.) / Sete Star Sept / Watch Me Burn - Yaminabe Holocaust -3 Way Split (Shifty cd 2005)

Draugar


Nok et enmannsband fra California som dyrker den svarteste metalen. Tim Lehi aka Hildolf spiller og "synger" alt selv og har så langt gitt ut to album. Hildolf er også med i USBL-supergruppa Twilight sammen med Wrest fra Leviathan, Malefic fra Xasthur, Imperial fra Krieg og Azentrius fra Nachtmystium.

Draugar er rotfestet i grim black metal, men fyller på med akustiske gitarer, ambiente droneelementer og en produksjon som sender bass, trommer og gitar opp i en noiselignende enhet. To sterke album.

Anbefalt:

Draugar - From Which Hatred Grows (tUMULt cd 2003)
Draugar - Weathering The Curse (Moribund cd/picture disc 2004)

Oneida -Preteen Weaponry (Jagjaguwar cd 2008)

Mitt første møte med Oneida fra Brooklyn, New York var bandets femte album, dobbeltcd'en Each One Teach One (Jagjaguawar 2cd 2002). Cd1 inneholdt to lange spor på henholdsvis fjorten og seksten minutter som begge bygger på ett riff, gjentatt og banket på plass i en slags analog rockhyllest til minimalismen og krautrocken. Oneida fremstod her ekstremt instisterende og hypnotiske og de sprengte et ganske stort hull i skallen på meg (ok da, et middels stort hull). Også resten av denne mektige utgivelsen var fin og lett å like. Flott bruk av analoge keyboards og elektriske piano samt et ganske "back to the future in the seventies" type lyd fenget fint.

Jeg har fulgt Oneida etter dette og ivrig (ok da, småivrig) kastet meg over nye utgivelser fra den kanten. Desverre har de tre albumene de har sluppet i perioden 2004 frem til nå ikke hektet i samme grad som Each One Teach One. Det har blitt noe litt tamt over bandet. For lite undergrunnsjunk og skurr kanskje. Rett og slett litt mye dølle indiebandtakter, dog uten at de har rotet seg helt bort. Uansett, det er deilig å melde at Oneida er tilbake der jeg liker dem best med det nye albumet Oneida - Preteen Weaponry (Jagjaguar cd 2008). Albumet inneholder tre lange spor på mellom elleve og fjorten minutter og dyrker en primitiv, tung rock med krautmotorikk og This Heatlening. Stort sett instrumentalt og kanskje har Oneida også hørt finske Circle. Produksjonen er uvøren og "over på rødt", langt unna alle forestillinger om forskjønnet lydbilde og glasur. Preteen Weaponry er første del av en triologi hvor neste del skal komme allerede i januar 2009.

Ryktene forteller om heftige liveshow fra Oneida i det siste, hvor lydbølger høye som hus har knust all motstand. Preteen Weaponry viser frem dette også på plate.

Oneida er et ok band.

Dull Knife Records ække mye dull

Hearts Of Animals - Stars Say No EP (Dull Knife Records 7")
RFTO Bandwagon - New Jack EP (Dull Knife Records 7")
The Wiggins - Feed The Ghost (Dull Knife Records 7")

Houston,Texas er base for den nye labelen Dull Knife Records som nå er ute med sine første tre utgivelser. Moderne som Dull Knife er tar de samfunnets puls på kornet og kaster seg på vinylbølgen og utgir tre små plastdinger, dvs tre syvtommers singeler. Syvtommere var veldig populære i gamle dager, ja hitlistene var faktisk stappfulle av dem. Jukeboksene også.

På den deilige EPen (33 rpm) Feed The Ghost lager Heart Of Animals aka Mlee Marie fin skranglepop på jenterommet ca C-86 generasjonens UK med en touch av psykedelia. Fire fine spor som gjør plata god og lett å flippe og spille om og om igjen. Tenk Juliana Hatfield / Blake Babies i et søvnig øyeblikk, en usunn utgave av vår egen Rockettothesky med søla på buksa eller (u)følsom pike med gitar og trommemaskin type primitiv rocket opp. K danser på lette føtter og nynner med lukkede øyne. Fint - og vi (K og jeg altså) har forventninger til mer fra Mlee Marie.

RTFO Bandwagons New Jack EP (33 rpm) spiller punkete, ganske akustiske enkle sanger med fin snert. Ikke akurat REO Speedwagon (for noen luringer RTFO er, ironi og greier!). Denne gruppa fra Ohio har trommeslager Rich fra Psychedelic Horseshit som medlem og traver fint i vei på sin upretensiøse sti på denne utgivelsen. Neppe essensielt, men så kos da gitt!

Siste gruppe ut i dette første slippet fra Dull Knife er garasjepunkabilly bandet The Wiggins med Feed The Ghost (33 rpm). Tre spor "all made up and played by Jon Read 2008" som det står på innlegget. To fine garasjestumpere med en viss åttitalls feedbackoppdatering ala tidlig Jesus & Mary Chain på den ene siden og en seig countryhumper sunget sleskt og avmålt på andre siden. Kan ikke Alex Chilton produsere en lp med The Wiggins, og hvor la jeg den første Cramps lpen ?

Dull Knife Records lager syvtommere - musikk for folk som er interessert i musikk.

The Skaters lodder dypere

James Ferraro og Spencer Clark

The Skaters består av Spencer Clark og James Ferraro fra California. The Skaters er geniale. The Skaters er et av få band med en helt egen signatur, ingen låter som dem. I den mest feberfylte Skaters rusen er det lett å tenke; er de det mest originale og dyptloddende siden Captain Beefheart, Nurse With Wound og syttitallets The Residents ? The Skaters er farlige – de kan sluke deg helt ; alle oppfatninger om hva lyd, musikk og utrykk er kan fare til helvete etter en tung session med Clark og Ferraro.

The Skaters er opptatt av metafysikk, transe, utenomjordisk liv, ”undersøkelser” under ørkenmånen og perkusjonstranse fra andre kloder. The Skaters har mange side- og soloprosjekter fra Ferraro og Clark. Disse utgis under navn som Acid Eagle, Vodka Soap, The Wooden Cupboard, Newage Panther Mystique, Composition of The Sensibilities of Melted Knowledge, Dreams, Lamborghini Crystal, Teotihuacan, Snake Figures Fan, Pan Dolphinic Dawn, Nirvana og Monopoly Child Star Searchers. Men alt er The Skaters og The Skaters er alt; ingenting kan skjule dem. James Ferraro, halvt afro-amerikaner, halvt italiensk opprinnelse; en luring, en spøkefugl, nervøs energi, en fri sjel med en nesten pinlig nær og ubeskyttet falsett. Spencer Clark; mer av en konseptualist, velartikulert dude type amerikaner.

Clark og Ferraro står sammen og hver for seg for mer enn 75 utgivelser siden de fant sammen i 2004, av disse er drøyt 15 rene The Skaters utgivelser. Spencer Clarks viktigste soloprosjekter er Vodka Soap og Monopoly Child Star Searchers. Clark dyrker perkusjon, kraut-tonefloat og helium gamelan. James Ferraros viktigste prosjekter nå synes å være Lamborghini Crystal og Niravana, i tillegg er han mannen bak den enorme Teotihuacan kassetten fra 2004. Lamborghini Crystal er en slags disko/funk/ballade stil ala tidlig åttitall, produsert slik at Ariel Pink fremstår som Toto.

Clark og Ferraro beveger seg i dypet av undergrunnen med en totalt begravd DIY doktrine tatovert i panna; deres format er kassett og cd-r. Noen få vinylutgivelser eksisterer også, disse er umistelige, to faktisk på norske Humbug! ; The Skaters – Dark Rye Bread (Humbug LP), The Temple Defectors (aka Skaters) & Claypipe 10” split (Humbug) og The Skaters – Dispersed Royalty Ornaments (Wabana LP)

Før nå den nydelige lille vinyl-labelen Eclipse slår til med et flunkende nytt The Skaters album.

The Skaters - Physicalities Of The Sensibilities Of Ingrediential Strairways

The Skaters låter ikke som noen andre! Hvordan lager de og produserer musikk? The Skaters lager moderne psykedeliske ritualer basert på feedback, leketøyinstrumenter, karaokemaskiner, perkusjon og "sang". Men hvordan - det vet ingen? Uansett; musikken dynkes og begraves i deres egne estetetikk - basert på en evigvarende kopi på kopi på kopi av lyden på en gammel opptakskassett. Helt til lyden er ugjenkjennelig og superoriginal; forbi lo-fi, forbi "dårlig lyd" - inn i The Skaters univers. Se for deg denne gamle tapen med ørten opptak oppå hverandre til det er så vidt kassetten går rundt i spilleren. Grav så ned denne tapen i våt jord, hent den opp på den tredje dagen - ikke tørk av jord og fukt før du spiller den på et rustent anlegg. Ikke noise, ikke rock, ikke droner. Sjekk coverne; gråtoner i alt, en evig kopiert svart/hvitt metode til kun gråtonene står igjen - hva er det bilde av ? Der er lyden av The Skaters.

The Skaters - Physicalities Of The Sensibilities Of Ingrediential Strairways (Eclipse LP) er et mørkere brygg enn tidligere utgivelser. Fem spor som søker mot mørket, med bruk av mange av de samme virkemidler og strategier som tidligere. Stemmer, trommeritualer, keyboards et al - kopiert med den sedvanlige metode ned i en sølete, uklar grående masse. Ubegripelig psykedelisk og totalt uforståelig. Det hekter og pirrer sansene; det tredje øye åpnes opp. Et foreløpig høydepunkt i Skatersdiskografien etter et år hvor fokus synes å ha vært på soloprosjekter for våre to venner.

Se The Skaters ta over den andre virkeligheten.

Historien om Nurse With Wound del fem

Nærmest ved en tilfeldighet fant Stapleton grunnlaget for sin neste utgivelse. Han linket sammen en rekke fxpedaler og fant ut at disse laget en lav dump hum som han kunne manipulere ved å bevege hendene sine over dem. Tilnærmet samme metode som når man spiller på en theremin. Stapleton var dermed i stand til å skape loops av dirrende strøm som sakte dannet et rytmisk og mantra-aktig lydunivers. Resultatet av disse øvelsene ble de tre ep'ene titulert Soliloquy For Lilith (Idle Hole One 2x12" og Idle Hole OneC 12).


Soliloquy For Lilith er et av Stapletons største øyeblikk, en fullstendig original og utenomjordisk dronevandring av fx-pedaler som spiller seg selv og likevel lager et særdeles menneskelig uttrykk av lengsel og drømmerier. Uvanlig vakker musikk. Lilith fra tittelen er Stapleton og Rogersons førstefødte datter.

Utgivelsene solgte godt og finansierte familiens flytting til til County Clare i Irland i 1989. Stapleton brukte mye tid de neste årene på å restaurere huset de hadde kjøpt og på å ta seg av barna som etter hvert kom til. De som har sett huset (Stapleton holder seg for seg selv og er ikke raus med hverken å ta i mot besøk eller røpe adressen sin) forteller om et falleferdig hus som er gjenskapt til et kunstverk - et kunstverk ala Stapleton med kriker og kroker og utsmykninger. Cooloorta er er etter sigende noe helt for seg selv. I 1989 slapp Nurse With Wound 12" Cooloorta Moon (Idle Hole MIRROR THREE 12") hvor tittelsporet er en hyllest til Stapletons nye hule.


Cooloorta Moon er drøye fem minutters rytmisk lykke og tullball med Bradford Steel på saksofon, flere av "the usual suspects" som David Tibet og Tony Wakeford (Death In June, Sol Invictus) deltar også. Ikke akkurat NWWs største øyeblikk, men et klart bevis på at Stapletons sinnstemning har lettet og at han trives på landet! Baksiden gir oss den ni og et halvt minutt lange A Piece Of The Sky Is Missing. Også denne rytmisk, mer låtorientert og lettere i stemning enn mye av NWWs tidligere materiale, med tilnærmet full rockbandbesetning med gitarer, perkusjon, bass og saksofon. A Piece Of The Sky Is Missing er en godlåt.

Stapleton fortsatte også med sin resirkulering av tidligere utgitt materiale i 1989 og slapp to samleplater dette året.


Automating vol two, The Sisters of Pataphysics

Automating Volume Two (United Dairies LP UD030) samler opp odde spor fra diverse samleplater fra perioden 1985 til 1989. Verdt å ha, ikke minst for tidenes mest åndsvake versjon av Old Man River, her titulert Elderly Man River/Dance of Fools. Albumet viser også spennet i Nursemusikken og er ganske representativt for denne perioden.

The Sisters of Pataphysics (Idle Hole MIRROR TWO LP) samler seks spor fra de tre første NWW albumene. To spor fra Chance Meeting On a Dissecting Table Of A Sewing Machine And An Umbrella, to spor fra Merzbild Schwet og to spor fra The Quiet Men From A Tiny Girl.

Ryktene hadde lenge gått om at Stapleton arbeidet med filmmusikk. Nærmere bestemt musikk til Chris Wallis film Lumbs Sister. Dette var et filmprosjekt som Stapletons kone Diane Rogerson var tungt involvert i, men meg bekjent har det aldri blitt endelig realisert. Desverre har heller ikke filmmusikken blitt utgitt i sin helhet. Det var snakk om en dobbel cd utgivelse i 1993 men dette skjedde aldri. Deler av musikken ble likevel utgitt, typisk nok for NWW i rimelig obskur setting.


Lumbs Sister Part 1,2,9 og 14 ble utgitt som en del av boksen Cerne Box Set (Cerne C00123 3xLP) hvor Nurse With Wound, Current 93 og Sol Invictus har en lp hver. Lumbs Sister Part 3 ble utgitt på Yangki, et album som inneholdt et spor med hver av de tre gruppene som en teaser for 3lp boksen. Lumbs Sister er svært god Nursemusikk. Mange av de kjente virkemidlene er med, tydelig gjennomarbeidet og med hektende elementer an mass. Særlig Lumbs Sister Part 1 er super; en rytmisk perkesjonsstudie med samples og keyboard dansende inn og ut av lydbildet. Desverre har aldri disse platene blitt reutgitt. Med et begrenset opplag på 2000ex av begge utgivelsene er det altfor få som har hørt dette. En utgivelse av hele Lumbsmaterialet står høyt på ønskelisten!

Utgivelse av Nurse With Wound på cd ga selvfølgelig Stapleton anledning til å fikle med materialet sitt på nytt. Noe han må sies å ha benyttet seg grundig av. Bonusspor, nye mikser, fordeling av tidligere limiterte utgivelser på nye cd'er osv gjør diskografien håpløst uoversiktlig. Sjekk NWWsiden på Brainwashed.com så forstår du hva jeg mener...Vi rydder oss imidlertid vei og finner neste stopp på 12" Soresucker (United Dairies UD031 12").


Bak et snodig cover finner vi to spor, I am The Poison er ni minutter og femtifem sekunders magi bygd over en et dirrende bassriff, fallende nynnevokal og visking. Et nydelig høydepunkt i tidlig nittitallsNurse. Baksiden Journey Through Cheese er ti minutters insisterende beat med ganske så irriterende effekter som ramler og skramler uten fremdrift. Ikke et stort Nurseøyeblikk.


Deretter var det tid for nittitallets første fulle album. A Sucked Orange (United Dairies UD032 LP) består av niogtyve korte spor hentet fra tidligere recording sessions. Vi kjenner igjen elementer fra Homotopy To Mary, A Spiral Insana og flere. De korte sporene (bits and bobs 79 - 88 som Stapleton omtaler det) og hoppingen fra tema til tema og den store variasjonen i form og innhold gjør at hele utgivelsen oppleves fragmentarisk og litt frustrerende. Mest av alt fremstår A Sucked Orange som et bevis på at Nurse With Wound trenger tid og plass for å utvikle sine beste tema og ideer.

Tid for utvikling av tema var nettopp i fokus på neste utgivelse. The Sadness Of Things (United Dairies UD037 LP/CD) ble ikke utgitt under Nurse With Wound navnet, men var titulert Stapleton / Tibet og ble sluppet i 1991.


Albumet inneholder to sidelange spor og begge er lange, rolige studier av krautrockinspirert kosmisk nirvana. Propp fulle av stemning og deilig sødme - ikke no' stress her. En mesterlig utgivelse som er like god i dag som når den kom ut. A-sidens The Sadness of Things (31:24) bygger ikke, den bare er over rolige tema, fløyte, ekkobelagt perkusjon, samplede stemmer og Tibetvokal. B-sidens The Grave And Beautiful Name Of Sadness (21:27) er ikke mye dårligere og er et soundtrack til Diana Rogersons film Twisting The Black Threads Of My Mental Marionettes. The Grave And Beautiful Name Of Sadness har tungt ekkobelagte stemmer som stiger opp av sjøen mens fjerne toner av synth kommer nærmere. Vakkert.



Stapleton kjørte på i sin nye tilværelse og slapp to utgivelser til i 1991. Først splitutgivelsen Nurse With Wound / Spasm - Creakiness / Firepool (United Dairies UD038 12"). Nurse With Wounds bidrag er er den lange, surrealistiske, mildt tøysete rytmebiff-sample-hei hvor moro vi har det nå-dingsen Creakiness, som er like irriterende som den er morsom; Stapleton på roteloftet uten å være veldig inspirert.


Siste slipp i 1991 var Nurse With Wound - Live At Bar Maldoror (United Dairies UD034CD) som samler diverse opptak fra perioden 1984 til 1986. Noe av dette var tidligere utgitt på blant annet Drunk With The Old Man At The Mountain og Live At Bar Maldoror; Gyllenskøld, Geijerstam And Friends. Stapleton påstår at dette materialet er hentet fra de katastrofale liveopptredenene fra denne perioden; jeg er ikke helt sikker! Fin lytting er det uansett og kjekt å ha samlet på en cd.

Magik Markers - Danau Blues (Arbitrary Signs Cd-r)

Elisa Ambrogio Pete Nolan

Magik Markers startet opp som en trio i New England i 2001 bestående av Elisa Ambrogio (gitar, sang), Pete Nolan (trommer) og Leah Quimby (bass), og skapte kjapt en buzz i undergrunnen; ryktene gikk om en freerock basert på Teenage Jesus, Sonic Youth og Coltrane. Gode gamle onkel Thurston Moore i Sonic Youth tok bandet under sine vinger og engasjerte gruppa til å varme opp for Sonic Youth på deres USA-turne i 2004. Etter diverse cd-r's i små opplag kom gruppa med den glimrende I Trust My Guitar Etc. (Ecstatic Peace Lp 2005). En improvisert freerock med bagasjen full av undergrunnsjunk, Patti Smith og Teenage Jesus/Lydia Lunch kom stormene mot deg og hektet umiddelbart. Samtidig ble det kjapt klart at dette var varige greier, intet kjapt undergrunnstøt som så ville forsvinne raskt; Pete Nolan er et multitalent og en glimrende trommis og Elisa Ambrogio har to i seg til å bli en stor artist som kan favne vidt. Bandet har en sterk melodiøs øre oppe i alt kaoset og Elisa er en glimrende vokalist som skriver tekster som får deg til høre etter.

I 2006 fulgte bandet opp med fine utgivelser som For Sada Jane (Textile Records CD), A Panegyric to The Things I Do Not Understand (Gulcher Records CD) og Voldoror Dance (Latitudes CD), der særlig Panegyric.. er en super utgivelse med to nitten minutter lange "ramblings" fra Elisa over et vaklende komp og sjøsykt gitarspill cortesy of the lady herself.

I 2007 ble Magik Markers redusert til en duo etter at Leah Quimby sluttet. Gruppa knyttet til seg Julie Tomlinson som spiller bass og keyboards på turneer. Dette året ga gruppa også ut albumet som skulle gi løfte dem opp mot indiemainstreamen. Boss (Ecstatic Peace CD / Arbritrary Signs LP) ble sluppet i september 2007 og er et mer tradisjonelt låtbasert rockalbum, produsert av Lee Ranaldo (Sonic Youth et al). Boss er kjåka full av glimrende låter og passe sleivete produksjon. Bandets signatur er inntakt men paletten utvides også kraftig, med blant annet flere rolige spor. Et av de beste rockalbumene på svært lenge.


Danau Blues

Det er derfor temmelig herlig å stappe Danau Blues (Arbitrary Signs Cd-r) i spilleren. Danau Blues inneholder et liveopptak av god kvalitet (soundboard) fra Østerrike tidligere i år. Et sammenhengende spor på femtito minutter hvor gruppa mediterer over diverse spor fra Boss. Det hele innledes med en lang versjon av vakre Empty Bottles, dyppet i krautrockske meditasjoner, storøyde jap-psych drømmerier og tapemanipulert ro, før det hele løfter seg ut i gitar/tromme-ramalama etter drøye femten minutter. Ting tas imidlertid ned igjen og resten av økten inneholder variasjoner over godlåter som blant annet Body Rot, Taste og flere andre.

Danau Blues bekrefter til fulle Magik Markers rykte som et knall liveband. Magik Markers tar opp seg det beste av punkens energi, no wavens trass og freerockens eksesser. De behersker freeform, de behersker låtorientert materiale og de har et supertalent i front i form av Elisa - en Patti Smith av 2008 ?

Tyngre enn en veldig tung ting, del seks

Crebain

Godgutten ute og rusler med klubba si

En manns black metal band fra San Francisco. Mannen med "kunstnernavnet" Ancalagon the Black står for all ulyd og vokills. Både gruppenavn og artistnavn er tatt fra Lord Of The Rings universet. Ancalagon er også frontfigur i gruppa Horn of Dagoth (kun to demoutgivelser så langt). Crebain står for en ganske rett frem black metal. Det som skiller gruppa fra den gemene hop er de rent ut fengende, fete låtene som velter ut av denne hatfulle suppa. Godt begravd i liksminken kan vi også ane en dose humor og sunn distanse. Crebain er ikke rause med utgivelsene, så langt er det kun kommet en fullengder og en splitutgivelse med Leviathan. Begge er obligatoriske for svarthoder.

Anbefalt
Crebain - Night of Stormcrow (tUMULt cd 2007)
Crebain / Leviathan - Split (tUMULt cd 2007)

Crom


Super snodig gjeng fra Los Angeles som vel egentlig bare driver og kødder. Men det er artig kødd, så da lar vi det stå til. Gruppa kom med sin andre lp i fjor etter et seks års opphold fra debuten. Et cover som overhodet ikke sier noe om musikken (temmelig langt fra viking metal..). Det kvernes ut en blanding av black metal, gammeldags heavy, grindcore og punk. Alt servert i korte spor med dustete skits og annet rør inne i mellom. Men, det fenger på underlig vis. Seriøst håpløst - og vi digger det.

Anbefalt
Crom - Hot Sumerian Nights (Underdogma cd 2007)

Danava


Portland, Orgeon band med fet stoner metal på menyen. Etablert i 2003 og har sluppet to fullengdere så langt. Jeg har bare hørt den siste. Deilig proggete, spacestoner metal med blåsere på noen spor og et salig tretten minutters avslutningsspor som setter skapet på plass.

Anbefalt
Danava - Unonou (Kemado cd/2lp 2008)

Darkspace / Paysage d'Hiver


Darkspace er et sveitsisk (Bern) band under ledelse av en viss Tobias Møckl som også har en karierre under navnet Paysage d'Hiver. Paysage d'Hiver har to fangarmer -en hvor den sorte buzz dyrkes ut i lange strekk og en hvor Tangerine Dream fantasier gis eviglange orgasmer på vei mot lyset. Får du fatt i en av de tre nyutgivelsene som har vært tilgjengelig i ekstremt forsegjort innpakning bør du slå til. Disse tre nyutgivelsene tilgjengeligjør tre demotapes som ble sluppet i 1999 og som det har vært visket om i svært sorte kroker rundt om. Die Festung er krautspace ala Tangerine, Paysage d'Hiver er buzzrifforama og Schattengang er tre lange spor med sort buzz badet i episke, tungrodde keyboardkaskader. Alle er uforglemmelige.

Darkspace er et et litt annet beist. Tre herrer som ser ut som statister som ikke nådde helt opp i Hellraiser 3 ? Musikken er det imidlertid ingen grunn til å latterliggjøre. Voldsomt tung, episk metal ala sort med space som tema. Verdens første spaceblackmetalband ? Ja faktisk. Utrolig voldsomt og tungt, ekstremt insisterende men også med ambiente, mørke partier. Black metal som sugerør inn i det sorte hull ? Musikken sliter deg rett og slett ut og du ligger igjen som en vaskefille etter en runde Darkspace på høyt volum. Avantgardistisk spacemetal for store gutter og jenter.

Anbefalt
Darkspace - Darkspace I (Avantgarde cd 2003)
Darkspace - Darkspace II (Avantgarde cd 2005)
Darkspace - Darkspace III (Avantgarde cd 2008)
Paysage d'Hiver - Die Festung (Kunsthall/Cold Dimensions cd 2007)
Paysage d'Hiver - Paysage d'Hiver (Kunsthall/Cold Dimensions cd 2007)
Paysage d'Hiver - Schattengang (Kunsthall/Cold Dimensions cd 2007)

Darkthrone


Det er lenge siden Norge mistet posisjonen som konger av black metal. I dag er det svært langt mellom høydepunktene her på berget og den mest interessante musikken produseres andre steder som blant annet i Frankrike og USA. Men Darkthrone holder stand. Sammen med Mayhem holder de fortet og begge disse gruppene lager de fortsatt gode plater. Smør og brød black metal.

Anbefalt:
Darkthrone - A Blaze In The Northern Sky (Peaceville Records cd 1992)
Darkthrone - Under a Funeral Moon (Peaceville Records cd 1993)
Darkthrone - Transilvanian Hunger (Peaceville Records cd 1994)
Darkthrone - Hate Them (Moonfog cd 2003)
Darkthrone - Frostland Tapes (Moonfog 3cd 2008)

Aidan Baker / Leah Buckareff / Nadja - Trinity (Die Stadt cd 2008)

Nadja

Die Stadt er labelen som står bak den nødvendige serien av cd'er med nyutgivelser av Asmus Tietchens album fra perioden 1980 til 1991 og som også utgir ting med andre artister som Andrew Lilles og Organum.

Siste utgivelse fra denne labelen er en limited edition cd (500 ex) med Toronto-duoen Nadja, utgitt i forbindelse med en konsert i Bremen 20. april 2008. I tillegg til et spor med Nadja inneholder cd'en ett solospor fra hver av de to medlemmene i duoen, Aidan Baker og Leah Buckareff.


Trinity

Både Nadja og Aidan Baker solo er ekstremt produktive og formelig spyr ut ny musikk i en endeløs flom. En måned uten nytt fra den kanten er faktisk en sjeldenhet. Nadjas spesiale er langstrakte metalblissdroner, ofte med voldsomme klimaks og effektiv bruk av tunge gitarskimmer, trommer/bass og støybrus. Den voldsomme strømmen av utgivelser gjør det vanskelig å holde fokus og finne de helt essensielle utgivelsene. For selv om Nadja lager virkelig nydelig og inspirerende musikk kan det rett og slett bli litt mye - for mange utgivelser og for lange øvelser over litt for like ideer. Det er ihvertfall slik jeg ofte tenker - helt til jeg faktisk begynner å lytte. Ved konsentrert lytting dukker det opp nyanser og virkemidler som gir deg gode opplevelser i denne vakre musikken, uten et øyeblikk å kjede.

I strømmen av utgivelser er kanskje ikke Trinity den mest sentrale, men jeg koser meg likevel! Aidan Baker er først ut med Carrizozo (10:31 min) som driver sakte og mildt på vei til nada. Varm, snurrende lyd med ikkeeksisterende forløsning - et midtparti med løft og swirl før det dør sakte ut i ingenlyd. Fint.

Leah Buckareffs Socorro (10:42 min) bygger på en mer fremoverlent elektronisk basspuls, Leah trakterer jo de fire strengene i Nadja må vite. Denne elektronikken vrenger seg sakte mot en myk, dyp og intens drone som varer sporet ut. Dette er vel solodebuten fra Leah; vi ser frem til fortsettelsen.

Aidan og Leah avslutter sammen som Nadja med ,Jornada del Muerto' (17:22 min). Og sammen er de tyngre enn hver for seg for å si det pent. En intens og tung reise som tar sats og banker til tre minutter inn i stykket. Musikken reiser seg som en voldsom mur av toner som balanserer sakte, sakte mot deg med en insisterende mine. Trykket holdes helt til det er tredve sekunder igjen, da dør musikken ut i en lav basstone. ,Jornada del Muerto' er ikke spesielt dynamisk eller underliggende melodisterk og er ikke Nadjas største øyeblikk, men er deilig lytting likevel.

Historien om Nurse With Wound del fire

Stapleton skle ut av 1985 på vingene av det skrudde easy/not-at-all-easy-listning albumet The Sylvie & Babs Hi-Fi Companion og tok fatt på nok et aktivt år på platefronten for Nurse With Wound.




Første utgivelse i 1986 var Automating Volume One (United Dairies UD019 LP) som består av seks spor fra perioden 1981 til 1984 som tidligere hadde vært tilgjengelige på diverse samleplater med forskjellige artister. Vi får den smått, nei svært surrealistiske Duelling Banjos hvor Stapleton får hjelp av William Bennett (Whitehouse) - digital hillbilly?, atmosfæriske Fashioned to a Device Behind a Tree og fire andre spor. Cd utgaven inneholder et bonusspor. Automating Volume One er ikke NWWs mest essensielle utgivelse men inneholder likevel fine ting for fans og er nødvendig for å se hele bildet.



Neste plate er en av de mest myteomspunnede NWW utgivelsene. A Missing Sense / Rasa - Nurse With Wound / Organum (United Dairies UD020 LP) var en split lp med David Jackman aka Organum. Det sidelange stykket A Missing Sense ble opprinnelig laget som en privat tape; et eget soundtrack til Stapletons eksprimentering med LSD. Stykket er også en slags hyllest /"versjon" av Robert Ashley's klassiker Automatic Writing, hvor Ashley bygger lyd av stemme etter stemme over stemme under stemme...A Missing Sense tar inn lyder fra bygninger og landskap over mumlende og rumlende stemmer. Det låter klaustrofobisk, tungt og vanedannende.




Via sin gode venn Edward Ka-Spel fikk Stapleton kontakt med plateselskapet Torso Records. Torso Records hadde signert Ka-Spels band The Legendary Pink Dots og tilbød å betale Stapleton et forskudd til dekning av studiokostnader på hele £ 3.000, et stort beløp etter den tidens standard. Oppfølgingen fra plateselskapet plaget og stresset Stapleton, og "the representatives" skjønte lite av Stapletons klipp og lim metoder. Ut av denne vriene prosessen kom likevel et av Nurse With Wounds vakreste, mest personlige og melankolske album. A Spiral Insana (Torso Records LP) drypper av ensom elektronikk badet i en sorgmodig stemning og underlig ro. Det stygge er lagt bort, sjokkmetoder i form av høy/lav lyd og vonde støt er nesten fraværende og A Spiral Insana er forførende og nydelig. Et album helt utenfor enhver populærmusikalsk tidsakse, like flott i går, i dag og i morgen.

Etter et par kassettutgivelser i 1986 og 1987, henholdsvis Scrag og Nurse With Wound and The Hafler Trio Hit Again! og en splitsingle med The Termit Queen (aka Diane Rogerson) var det klart for et nytt Nurse With Wound album.



Drunk With The Old Man Of The Mountain (United Dairies UD025 LP) har en spesiell status blant NWWhoder, albumet ble nemlig utgitt i kun 155 eksemplarer, alle med forskjellig coverart laget av Stapleton selv, og forsvant dermed kjappere enn en veldig kjapp ting. Stapletons begrunnelse var manglende kommersiell interesse - mangel på respons tok på mannen. Rart å tenke på nå i 2008 hvor Nursekulten er ganske solid rundt omkring på kloden. Men dette var lenge før webben...

Drunk.. består av fem spor spilt inn i fra 1983 til 1987. De tre eldste sporene Sheela-Na-Gig (1984), Astral Dustbin Dirge (1983) og Shattering Man Falling (1984) er typiske for perioden de er spilt inn i ; vokale eksesser med underliggende dronefantasier og klastrofobisk stemning, tenk Homotopy To Mary outtakes og du er ca der. Særlig Sheela-Na-Gig rammer godt med innlagte banshee-skrik og fortettet stemning. Åpningssporet Mourning Smile (1985) er en fem minutters cut-up av ragtimepiano og rammende kirkeorgelstøt, en fin humoristisk variant. Mourning Smile er svært lett å like. Sporet som peker fremover til senere Stapleton arbeider er imidlertid Swamp Rat (1987), nesten ett kvarters sterk rytmisk puls klemt ut av en trommemaskin, vandrende innstikk av samples, korpartier inn og ut av miksen og "retarded" latter. En klar forberedelse på Stapletons "rytmiske" periode som utvikles særlig fra tidlig nittitall. På Swamp Rat kommer også mannens fasinasjon for krautrockens motoriserte beat (tenk Neu, Can, Harmonia et al) klart frem.



Etter split 12" Faith's Favourites" med Current 93, hvor NWWs bidrag er Swamp Rat, slipper Stapleton i 1988 minialbumet Alas The Madonna Does Not Function (United Dairies 12" UD027). Platen inneholder to spor. Nil By Mouth er en drøyt ni minutters perkusjons- og gitartung variant og vel det nærmeste NWW hadde kommet rock så langt. David Tibet, Dik og Diana Rogerson bidrar alle med gitar. Snur vi plata finner vi noe helt annet; Swansong er et resultat av Stapletons sinne og fortvilelse etter å ha sett et tvprogram om de amerikanske prøvesprengningene av a-bomben på Bikini-øyene. Swansong bygger lyden av sjø, vind, skurrende uhygge og truende droneelementer i dypet frem mot en slags forløsning hvor ting roes ned midtveis for å slippe til en skjønn barnestemme over en loop av kvinnevokal, før støyen overtar og tar det hele til en lang ende. Et mesterverk.

Det passer vel også nå å nevne noen ord om selveste Babs Santini. Babs Santini er Stapletons alter ego og ansvarlig for NWWs coverart. Og for noen cover! Suverene blandinger av alvor, slapstick, surrealisme og uhygge. Alltid lurt å se to ganger på et NWW cover...

Neste utgivelse fra Nurse With Wound skulle bli et av Stapletons store og evige mesterverk. Dessuten en storselger til NWW å være. Soliloquy For Lilith skulle finansiere familien Stapleton/Rogersons flytting fra London til Irland. Mer om dette og Lilith i neste utgave av Historien om Nurse with Wound.

Jandek - Ready For The House (Corwood/Jackpot LP 1978/2008)

Himmel og Hav ! Det er tredve år siden Jandek slapp sin første lp. Tida flyr gitt.

Jandek aka Sterling Smith var til noen ganske få år siden en svært mystisk og tilbaketrukket figur. Ingen intervjuer, ingen navn (kun Jandek) og ingen konserter. Kun hyppige albumutgivelser med den sterkt personlige atonale Jandekbluesen - langt bortenfor konvensjonelle oppfatninger om melodi og pensang. Mellom femti og seksti album på tredve år har det blitt; en langsomt kvernende flom av utgivelser som dokumenterer en av mest originale og sære stemmene i undergrunnens USA. For en innsikt i Jandeks underlige verden kan dvd'en Jandek On Corwood - a documentary film anbefales på det sterkeste (Unicorn Stensil 2003).

Jandekheads deler ofte utgivelsene inn i perioder, først alene-med-akustisk-gitar-Jandek (1978-1984), deretter elektriske-Jandek-med-venner (1984-1990), nittitallets-Jandek og Acapella-Jandek (tre vonde album ca 2000). De senere år har mannen opptrådt live en rekke ganger og gjennom dette åpnet opp myten og nærmet seg publikum gjennom samspill med en rekke størrelser fra undergrunnen så som Alan Licht, Loren Connors, Richard Youngs og Alex Nielson blant mange andre. Men fortsatt ingen intervjuer eller annen kommunikasjon.

Jandeks debutalbum Ready For The House er nå reutgitt i en fin vinylutgave, begrenset til 1000 ex. Da albumet kom ut i 1978 ble det utgitt under navnet The Units. Denne nyutgivelsen er kreditert Jandek (som seg hør og bør, det er definitivt vår mann) slik alle senere album er det.

Musikken er like vakker og ensom som før og det låter flott på denne vinylutgaven. Spilt og sunget av Sterling (alene med gitar), som fremstår som totalt uskolert hva gjelder spilleteknikk, sang og låtskrivning. Likevel tvinger musikken seg på deg med en underlig kraft av tilstedeværelse, ensomhet og behov for å si; hei her er jeg med mine sære og vonde betraktninger. Det låter helt ute av tiden, som det også gjorde i 1978 og som det vel hadde gjort uansett når dette hadde blitt utgitt. To av mine all-time Jandeks favoritter pakker inn de ni låtene på denne plata, henholdsvis åpningssporet Naked In The Afternoon og avslutningen European Jewel (Incomplete).

Ready For The House er en av et titalls nødvendige Jandek utgivelser.

Sic Alps - United (Important en sides 7" 2008)

Sic Alps er et av de nye friske avant-garage bandene fra gode gamle US of A og smeller her til med en slarkete, mildt svimete garasjeversjon av salige Throbbing Gristles United. Borte er Genesis P-Orridge's nasale insisterende klagende vokal over et relativt lytefritt og renslig synthkomp ala tidlig postpunk. Vi sitter tilbake med en trivelig ufarliggjøring av de gamle mesteres klassiker - her gjenskapt som tra-la-la skurr ala 2008. Uhyggelig ikke sant ?

Kevin Drumm tar det helt med ro og hilser fra sitt indre kosmos

Kevin Drumm - Imperial Distortion (Hospital recordings 2cd)

Overraskende ny utgivelse fra Kevin Drumm der han lar støyvåpnene ligge og konsentrerer seg om den store dronetanken over to cd'er på Dominick Fernows kresne Hospital Productions label.

Seks spor fordelt på to cd'er, henholdsvis femtitre og femti minutter lange. Musikken er gjennomført introspektiv og svært lavt temperert, uten at uttrykket lider under manglende spenning. Første sporet på cd1 Guillain - Barre er en sytten minutters lang reverbdynket utnyttelse av gong som sakte bulder. Nydelig og et klart høydepunkt på cd1. Resten av cd1 er også interessant lytting uten å feste seg så grundig som førstesporet gjør- men god bruk av stillestående klam luft og dirrende strøm gjør godt for en urolig sjel. Cd2 har også tre spor, som alle er storveis. Her bygges musikken i større grad på kontrollert feedback, og økt temperatur på Snow gjør godt, Romantic Sores tar det helt ned igjen før sistesporet We All Get It In The End løfter seg og truer sakte mot et kort støyklimaks før det hele er over og dine høytalere står varme og glødende tilbake.

En utgivelse som skiller seg kraftig fra Drumms arbeider de siste årene altså og som heller kan sammenlignes med dronemestere som Andrew Chalk, B J Nilsen, Jim Haynes og Nurse With Wounds mesterverk Soliloquy for Lilith.

Tyngre enn en veldig tung ting, del fem

Cave In


Metalcore gruppe fra Boston etablert i 1995 og per i dag i hiatus. Like viktig som gruppas egne utgivelser (som spenner fra metalcore til med popmetal ala Foo Fighters) er sideprosjektet Old Man Gloom som vi kommer tilbake til senere. Stephen Brodsky (sang, gitar) er gruppas leder . Cave In lager fengende metal med popsensibilitet.

Anbefalt
Cave In – Jupiter (Hydra Head cd 2000)
Cave In – Antenna (RCA cd 2003)
Cave In – Perfect Pitch Black (Hydra Head cd 2005)

Celtic Frost / Hellhammer

Denne gjengen trenger vel ingen nærmere presentasjon. Celtic Frost ble startet i ruinene etter Hellhammer i Sveits i 1984, oppløst i 1993 for så å komme sammen igjen i 2001. Etter å laget banebrytende album på åttitallet slo gruppa grusomt tilbake med et fint album i 2006. En av de viktigste inspirasjonskildene for dagens blackmetal og annen ulyd. Tidligere i år ble de legendariske demotapene til Hellhammer utgitt i definitive cd og vinyl utgaver.

Anbefalt
Celtic Frost – To Mega Therion (Noise records LP 1984)
Celtic Frost – Into The Pandemonium (Noise records LP 1987)
Celtic Frost – Monotheist (Century Media cd 2006)
Hellhammer – The Demon Entrails (Century Media 2cd+bok/3LP 2008)

Church of Misery

Tung drivende doomsmittet urrock fra Japan. Bandet startet opp i 1995. Samtlige låter handler om seriemordere (!). Ikke lystig lytting, men tilstrekkelig med deilig trøkk og tunga godt plassert i munnviken til at dette er fett rett og slett.

Anbefalt
Church of Misery - Master of Brutality (DIWPhalanx cd 2001)
Church of Misery - Early Works Compilation (Leaf Hound 2cd 2004)


Circle of Ouroborus


Finsk duo som spiller tilnærmet akustisk black metal med tung newwave / tidlig The Fall påvirkning. Produksjonen er superprimitiv. I det hele tatt så låter bandet som en black metal versjon av et øvingslokale newwave/postpunk band fra sure Nord England ca 1981. Mye bruk av akustisk gitar over fattigmannstromming, black metal goes unplugged ? Originalt, og med gode låter er dette fascinerende lytting. Dog neppe for folk som er opptatt av god lyd..

Anbefalt
Circle of Ouroborus - Shores (Northern Sky Productions cd/lp 2006)
Circle of Ouroborus - Streams (True Face of Evil cd 2007)


Converge


Kongene av metalcore. Startet opp i Salem, Massachusetts i 1990 og har gjennom sin blanding av hardcore punk og metal hatt enorm påvirkning på en hel generasjon punk og metalcore musikere. Bandet har en suveren drive og betydelig finesse som gjør at musikken fester seg både i føtter, hjerte og i hjernen. Bandets utgivelser har blitt stadig mer sofistikerte og komplekse, uten at følelsen av akutt fare har forlatt gruppa. Albumene Jane Doe og You Fail Me er blant mine absolutte favoritter i dette bedritne, deilige tiåret vi er inne i, uansett sjanger.

Anbefalt
Converge - Petitioning the Empty Sky (Equal Vision Records cd 1997)
Converge - Jane Doe (Equal Vision Records cd 2001)
Converge - You Fail Me (Epitaph Records cd 2004)
Converge - No More Heroes (Epitaph Records cd 2006)

Corrupted


Rett fra metalcore kongene til de ubestridte mesterne av doooooooom. Denne gjengen feier gulvet med absolutt alle innen tung, treg, treg, treg doommetal. Bandet startet i Osaka i 1994 og oppretteholder den totale avstand ; ingen intervjuer, ingen promofotos, kun enkelte fanbilder fra konserter eksisterer. Vokalist Hevi synger hovedsaklig på spansk (!). Gruppa har en etterhvert solid diskografi, selvfølgelig plaget av bitvis latterlig dårlig tilgjengelighet. Får du snurten i noe av denne gjengen er det bare å slå til. Corrupted er helt unike. Ekstremt lange låter (i enkelte tilfeller over timen lange) og en ufattelig ro og genial oppbygging mot doomforløsningens brøl - om det i det hele tatt kommer. Ryktene går om en trippelcd med et sammenhengende spor...

Anbefalt
Corrupted - Paso Inferior (Frigidity Discos cd/lp 1997)
Corrupted - Llenandose de Gusanos (HG Fact 2cd 1999)
Corrupted - Se Hace Por Los Suenos Asesinos (HG Fact cd 2004)
Corrupted - El Mundo Frio (HG Fact cd 2005)