Mitt første møte med Oneida fra Brooklyn, New York var bandets femte album, dobbeltcd'en Each One Teach One (Jagjaguawar 2cd 2002). Cd1 inneholdt to lange spor på henholdsvis fjorten og seksten minutter som begge bygger på ett riff, gjentatt og banket på plass i en slags analog rockhyllest til minimalismen og krautrocken. Oneida fremstod her ekstremt instisterende og hypnotiske og de sprengte et ganske stort hull i skallen på meg (ok da, et middels stort hull). Også resten av denne mektige utgivelsen var fin og lett å like. Flott bruk av analoge keyboards og elektriske piano samt et ganske "back to the future in the seventies" type lyd fenget fint.
Jeg har fulgt Oneida etter dette og ivrig (ok da, småivrig) kastet meg over nye utgivelser fra den kanten. Desverre har de tre albumene de har sluppet i perioden 2004 frem til nå ikke hektet i samme grad som Each One Teach One. Det har blitt noe litt tamt over bandet. For lite undergrunnsjunk og skurr kanskje. Rett og slett litt mye dølle indiebandtakter, dog uten at de har rotet seg helt bort. Uansett, det er deilig å melde at Oneida er tilbake der jeg liker dem best med det nye albumet Oneida - Preteen Weaponry (Jagjaguar cd 2008). Albumet inneholder tre lange spor på mellom elleve og fjorten minutter og dyrker en primitiv, tung rock med krautmotorikk og This Heatlening. Stort sett instrumentalt og kanskje har Oneida også hørt finske Circle. Produksjonen er uvøren og "over på rødt", langt unna alle forestillinger om forskjønnet lydbilde og glasur. Preteen Weaponry er første del av en triologi hvor neste del skal komme allerede i januar 2009.
Ryktene forteller om heftige liveshow fra Oneida i det siste, hvor lydbølger høye som hus har knust all motstand. Preteen Weaponry viser frem dette også på plate.
Oneida er et ok band.
