Nadja
Die Stadt er labelen som står bak den nødvendige serien av cd'er med nyutgivelser av Asmus Tietchens album fra perioden 1980 til 1991 og som også utgir ting med andre artister som Andrew Lilles og Organum.
Siste utgivelse fra denne labelen er en limited edition cd (500 ex) med Toronto-duoen Nadja, utgitt i forbindelse med en konsert i Bremen 20. april 2008. I tillegg til et spor med Nadja inneholder cd'en ett solospor fra hver av de to medlemmene i duoen, Aidan Baker og Leah Buckareff.
Trinity
Både Nadja og Aidan Baker solo er ekstremt produktive og formelig spyr ut ny musikk i en endeløs flom. En måned uten nytt fra den kanten er faktisk en sjeldenhet. Nadjas spesiale er langstrakte metalblissdroner, ofte med voldsomme klimaks og effektiv bruk av tunge gitarskimmer, trommer/bass og støybrus. Den voldsomme strømmen av utgivelser gjør det vanskelig å holde fokus og finne de helt essensielle utgivelsene. For selv om Nadja lager virkelig nydelig og inspirerende musikk kan det rett og slett bli litt mye - for mange utgivelser og for lange øvelser over litt for like ideer. Det er ihvertfall slik jeg ofte tenker - helt til jeg faktisk begynner å lytte. Ved konsentrert lytting dukker det opp nyanser og virkemidler som gir deg gode opplevelser i denne vakre musikken, uten et øyeblikk å kjede.
I strømmen av utgivelser er kanskje ikke Trinity den mest sentrale, men jeg koser meg likevel! Aidan Baker er først ut med Carrizozo (10:31 min) som driver sakte og mildt på vei til nada. Varm, snurrende lyd med ikkeeksisterende forløsning - et midtparti med løft og swirl før det dør sakte ut i ingenlyd. Fint.
Leah Buckareffs Socorro (10:42 min) bygger på en mer fremoverlent elektronisk basspuls, Leah trakterer jo de fire strengene i Nadja må vite. Denne elektronikken vrenger seg sakte mot en myk, dyp og intens drone som varer sporet ut. Dette er vel solodebuten fra Leah; vi ser frem til fortsettelsen.
Aidan og Leah avslutter sammen som Nadja med ,Jornada del Muerto' (17:22 min). Og sammen er de tyngre enn hver for seg for å si det pent. En intens og tung reise som tar sats og banker til tre minutter inn i stykket. Musikken reiser seg som en voldsom mur av toner som balanserer sakte, sakte mot deg med en insisterende mine. Trykket holdes helt til det er tredve sekunder igjen, da dør musikken ut i en lav basstone. ,Jornada del Muerto' er ikke spesielt dynamisk eller underliggende melodisterk og er ikke Nadjas største øyeblikk, men er deilig lytting likevel.
