Stapleton skle ut av 1985 på vingene av det skrudde easy/not-at-all-easy-listning albumet The Sylvie & Babs Hi-Fi Companion og tok fatt på nok et aktivt år på platefronten for Nurse With Wound.
Første utgivelse i 1986 var Automating Volume One (United Dairies UD019 LP) som består av seks spor fra perioden 1981 til 1984 som tidligere hadde vært tilgjengelige på diverse samleplater med forskjellige artister. Vi får den smått, nei svært surrealistiske Duelling Banjos hvor Stapleton får hjelp av William Bennett (Whitehouse) - digital hillbilly?, atmosfæriske Fashioned to a Device Behind a Tree og fire andre spor. Cd utgaven inneholder et bonusspor. Automating Volume One er ikke NWWs mest essensielle utgivelse men inneholder likevel fine ting for fans og er nødvendig for å se hele bildet.
Neste plate er en av de mest myteomspunnede NWW utgivelsene. A Missing Sense / Rasa - Nurse With Wound / Organum (United Dairies UD020 LP) var en split lp med David Jackman aka Organum. Det sidelange stykket A Missing Sense ble opprinnelig laget som en privat tape; et eget soundtrack til Stapletons eksprimentering med LSD. Stykket er også en slags hyllest /"versjon" av Robert Ashley's klassiker Automatic Writing, hvor Ashley bygger lyd av stemme etter stemme over stemme under stemme...A Missing Sense tar inn lyder fra bygninger og landskap over mumlende og rumlende stemmer. Det låter klaustrofobisk, tungt og vanedannende.
Via sin gode venn Edward Ka-Spel fikk Stapleton kontakt med plateselskapet Torso Records. Torso Records hadde signert Ka-Spels band The Legendary Pink Dots og tilbød å betale Stapleton et forskudd til dekning av studiokostnader på hele £ 3.000, et stort beløp etter den tidens standard. Oppfølgingen fra plateselskapet plaget og stresset Stapleton, og "the representatives" skjønte lite av Stapletons klipp og lim metoder. Ut av denne vriene prosessen kom likevel et av Nurse With Wounds vakreste, mest personlige og melankolske album. A Spiral Insana (Torso Records LP) drypper av ensom elektronikk badet i en sorgmodig stemning og underlig ro. Det stygge er lagt bort, sjokkmetoder i form av høy/lav lyd og vonde støt er nesten fraværende og A Spiral Insana er forførende og nydelig. Et album helt utenfor enhver populærmusikalsk tidsakse, like flott i går, i dag og i morgen.
Etter et par kassettutgivelser i 1986 og 1987, henholdsvis Scrag og Nurse With Wound and The Hafler Trio Hit Again! og en splitsingle med The Termit Queen (aka Diane Rogerson) var det klart for et nytt Nurse With Wound album.
Drunk With The Old Man Of The Mountain (United Dairies UD025 LP) har en spesiell status blant NWWhoder, albumet ble nemlig utgitt i kun 155 eksemplarer, alle med forskjellig coverart laget av Stapleton selv, og forsvant dermed kjappere enn en veldig kjapp ting. Stapletons begrunnelse var manglende kommersiell interesse - mangel på respons tok på mannen. Rart å tenke på nå i 2008 hvor Nursekulten er ganske solid rundt omkring på kloden. Men dette var lenge før webben...
Drunk.. består av fem spor spilt inn i fra 1983 til 1987. De tre eldste sporene Sheela-Na-Gig (1984), Astral Dustbin Dirge (1983) og Shattering Man Falling (1984) er typiske for perioden de er spilt inn i ; vokale eksesser med underliggende dronefantasier og klastrofobisk stemning, tenk Homotopy To Mary outtakes og du er ca der. Særlig Sheela-Na-Gig rammer godt med innlagte banshee-skrik og fortettet stemning. Åpningssporet Mourning Smile (1985) er en fem minutters cut-up av ragtimepiano og rammende kirkeorgelstøt, en fin humoristisk variant. Mourning Smile er svært lett å like. Sporet som peker fremover til senere Stapleton arbeider er imidlertid Swamp Rat (1987), nesten ett kvarters sterk rytmisk puls klemt ut av en trommemaskin, vandrende innstikk av samples, korpartier inn og ut av miksen og "retarded" latter. En klar forberedelse på Stapletons "rytmiske" periode som utvikles særlig fra tidlig nittitall. På Swamp Rat kommer også mannens fasinasjon for krautrockens motoriserte beat (tenk Neu, Can, Harmonia et al) klart frem.
Etter split 12" Faith's Favourites" med Current 93, hvor NWWs bidrag er Swamp Rat, slipper Stapleton i 1988 minialbumet Alas The Madonna Does Not Function (United Dairies 12" UD027). Platen inneholder to spor. Nil By Mouth er en drøyt ni minutters perkusjons- og gitartung variant og vel det nærmeste NWW hadde kommet rock så langt. David Tibet, Dik og Diana Rogerson bidrar alle med gitar. Snur vi plata finner vi noe helt annet; Swansong er et resultat av Stapletons sinne og fortvilelse etter å ha sett et tvprogram om de amerikanske prøvesprengningene av a-bomben på Bikini-øyene. Swansong bygger lyden av sjø, vind, skurrende uhygge og truende droneelementer i dypet frem mot en slags forløsning hvor ting roes ned midtveis for å slippe til en skjønn barnestemme over en loop av kvinnevokal, før støyen overtar og tar det hele til en lang ende. Et mesterverk.
Det passer vel også nå å nevne noen ord om selveste Babs Santini. Babs Santini er Stapletons alter ego og ansvarlig for NWWs coverart. Og for noen cover! Suverene blandinger av alvor, slapstick, surrealisme og uhygge. Alltid lurt å se to ganger på et NWW cover...
Neste utgivelse fra Nurse With Wound skulle bli et av Stapletons store og evige mesterverk. Dessuten en storselger til NWW å være. Soliloquy For Lilith skulle finansiere familien Stapleton/Rogersons flytting fra London til Irland. Mer om dette og Lilith i neste utgave av Historien om Nurse with Wound.
