8 fine saker

1. Richard Youngs - Inceptor (Volcanic Tongue LP 2010)
Knuskgnagende gitaronani ala Heino med vokale klynk. River deg ned for så å ikke bygge deg opp igjen.

2. Jon Hassell - aka darbari java (Jem Records LP 1983)
Fjerde verden mikset med lei elektronikk på beste vis. Hypno uten beat ! Forsatt forut for all tid.

3. Rob Young - Electric Eden (Faber & Faber bok 2010)
Nydelig skrevet og researchet bok om den engelske folkrocken og drømmen om Albion. Umistelig.

4. Davy Graham & Shirley Collins - Folk Roots, New Routes (cd, opprinnelig utgitt 1965)
Mens man leser Electric Eden.

5. Alan Lomax x 5 på Mississippi Records
Nasty! 5 lp'er med "Field recordings from Alan Lomax's "Southern Journey", 1959 - 1960". Noen vet best; Mississippi Records nemlig.

6. German Oak - German Oak (Flashback reisssue LP 1972/2010)
Bitter kjellerprog fra angstfylte tyskere i 1972. Solgt ca 9 ex. Gjennfunnet i en kjeller i 1980. Gjenoppstått i 2010. "Don't mention the war"

7. Finch - Glory Of The Inner Force (Atco LP 1975)
Prog med tresko. Lange flater av hollandsk hygge. En gammel venn.

8. Supersilent - 10 (Rune Grammofon cd 2010)
Jammen de er jo rent lyriske ! Latterlig sval og økonomisk øretelefondigg. Beste på lenge fra den kanten, med piano må vite.

Sjokk: åttitallet var ikke bedritent !

Arkivering og digitalisering av musikksamlingen er vel det største prosjektet jeg noen gang har satt igang, her i heimen er det ikke problemer med å fylle fritiden de neste fem årene. Roting i samlingen gjør selvsagt at man plukker frem gamle skiver. Og jammen om man ikke får seg noen positive aha-opplevelser. En av de er at det faktisk ble utgitt store mengder ok-til-flott rock i dette hårgele innsmurte tiåret. Det hadde jeg faktisk glemt. Hodet har vært så fylt av noise, metal, freejazz, eurorock, krautrock og annen galskap de siste tyve årene at jeg må ha fått en kraftig virkelighetsforskyvning. Uansett, her er noen gamle favorittene som jeg har børstet analogt støv av den siste uken:


The Feelies - Crazy Rhythm (Stiff LP 980)

Nydelig, nevrotisk rockmusikk basert på ungdommelig pågangsmot og like mengder Velvet Underground, The Modern Lovers og Neu!. The Feelies kom fra New Jersey og lagde lyd som sakte snek seg inn i skallen. Musikken er originalt dronende hektisk og egentlig uslitelig. Crazy Rhythm inneholdt en strengt rettlinjet versjon av Beatles låten Everybody's Got Something To Hide (Except Me and My Monkey). The Feelies ga ut fire album før de ga seg i 1992.


Polyrock - Polyrock (RCA LP 1980)

Postpunk trupp fra New York som slapp et par latterlig oversette album på tidlig åttitall. Bandet var inspirert av minimalismen og det var sågar Philip Glass som sammen med Kurt Munkacsi som produserte dette debutalbumet. Musikken er dynket i synthezisers og inneholder rette strekk av minimalistisk rockmusikk. Polyrock ble ikke sluppet på cd før i 2007. Vinylen finner du til overkommerlig pris på ebay.


The Dream Syndicate - Days of Wine and Roses (Slash LP 1982)

Dundrende Velvetrock fra Steve Wynns band. Days Of Wine And Roses inneholder ni spor fulle av seige gitardrag og slamrende komp. Wynn synger som om han er full av faenskap og diverse kjemikalier. Hvilket han antagligvis var. Noen av åttitallets beste rocklåter befinner seg på denne platen (Tell Me When It's Over, That's What You Always Say, When You Smile).


Hoodoo Gurus - Stoneage Romeos (Big Time LP 1984)

Debutalbumet fra australske Hoodoo Gurus skapte betydelig oppstyr på diverse vorspiel midt på åttitallet. Kombinasjonen av knall sekstitallsinspirert poprock og skumle garasjerockere skapte liv. Stoneage Romeos skapte stor buzz i collegerockkretser (ja det het så før dustebetegnelsen indierock tok over). Smelter du av tolvstrengere, powerpop og tilstøtende herligheter finner du en venn for livet i dette albumet.


The Church - Heyday (Warner LP 1986)

Mer Australia. Heyday var The Churchs femte lp og den beste siden The Blurred Crusade fra 1982. Heyday er svale stemninger pakket inn i gitarer av ymse slag, fint støttet av blås og strykere på enkelte spor. Heyday er barokk poprock av ypperste klasse. Dessuten har den en av de fineste, klassiske poplåtene du kan høre noe sted - Already Yesterday er en evighetskule av et popsukkertøy.

Free Jazz Blog

Det skrives alt for lite om free jazz og tilstøtende herligheter på nettet. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget den fine bloggen (nettopp) Free Jazz. Her finner du anmeldelser av diverse fri og improvisert musikk. Spa deg inn på http://freejazz-stef.blogspot.com/://.

Mens du spar kan du lytte til :

Alexander von Schlippenbach - Pakistani Pomade (lp 1973)
Ornette Coleman - Free Jazz (lp 1961)
Die Like a Dog Quartet - Die Like a Dog: Fragments of Music, Life and Death of Albert Ayler (cd 1994)
Don Cherry - Symphony for Improvisers (lp 1967)
Norman Howard - Burn, Baby, Burn (cd 2007)
Lean Left - The Ex Guitars meets Nilssen-Love/Vandermark Duo Volume 1 (cd 2010)
Ken Vandermark & Resonance Ensemble : ltd. Edition Box Set (10 cdbox 2009)
Mats Gustafsson - The Vilnius Implosion (lp 2008)
Mats Gustafsson - Mats G. Plays Albert A (lp 2009)

Sommerlytting

Deilige sommerdager må selvfølgelig også fylles med musikk, enten det dreier seg om late dager på stranda, enda latere dager på terrassen eller superlate dager i musikkhulen.

Sommeren er også tida for å snuse litt i hyllene, plukke frem gamle godbiter og kanskje også noen innkjøp som det aldri ble tid til å fordype seg i. Uansett, her er soundtracket til min sommer så langt:

Robert Wyatt : Rock Bottom (Virgin lp 1974) ; evig klassiker dette. Smule dronende melodier hvor Wyatt tar sine første musikalske steg etter den fatale ulykken som sendte mannen ned i rullestolen for resten av livet. Rock Bottom er mild, var, uslitelig og en hyllest til Roberts soulmate og livs kjærlighet Alfie.

Tim Buckley : Lorca (Elektra lp 1970) ; kanskje Buckleys mest "vriene" lp. På sitt femte album på fire år tar han den helt ut og serverer fem lange spor med en mix av jazz, folk og avantgardistiske virkemidler. Musikken flyter sakte frem og Tim bruker tidvis stemmen som et av flere instrumenter mer enn som fremføring av tekst. Albumet er selvsagt oppkalt etter den spanske poeten Federico Garcia Lorca. Tekstene bærer også preg av dette og er mer abstrakte enn tidligere. Deilig å plukke denne frem igjen, en gammel kjær venn fra den gang det begav seg.

Diverse rånete gitarrabalder har også stått på spilleplanen i sommer. Kjente rett og slett suget etter slimete punk-blues og grøftrock-mot-noiserock. Dermed var veien kort til perioden 1988 til 1991, da ble det produsert ikke rent lite av denne typen snop. Favoritter ca nå er blant annet Boss Hog - Cold Hands (Amphetamine Reptile lp 1990), Cows - Effete and Impudent Snobs (Amphetamine Reptile lp 1990), Railroad Jerk - Railroad Jerk (Matador lp 1990), Silverfish - Fat Axl (Wiija lp 1991) og Lubricated Goat - Paddock Of Love (Amphetamine Reptile lp 1988). Er du nykommer i Amphetamine Reptile-katalogen og liker dustete rånerock har du mye å glede deg til. Her er det flust med fine band og nødvendige album.

Som en motvekt til denne råningen har jeg sett det nødvendig å snobbe litt oppover. Redningen finnes selvsagt i salige The Residents, og da særlig perioden fra 1974 til ca 1985. I sommer har det gått mye i The Third Reich 'n Roll – 1975, Commercial Album – 1980, Mark of the Mole – 1981 og ikke minst Whatever Happened to Vileness Fats? – 1984 (alle Ralph Records). Vileness Fats er som kjent Residents myteomspunnede film som så dagens lys i 1984 i form av et tredve minutters sammendrag. Opprinnelig hadde the fab four filmet fjorten (!) timer med opptak i perioden 1972 til 1976. Den viltre historien om landsbyen Vileness Fats og filmens plott kan du lese her: http://en.wikipedia.org/wiki/Vileness_Fats. Musikken på albumet som kom i 1984 var nyskrevet og typisk Residentsmystisk; vidunderlig enkel og kompleks på samme tid. Residents er nødvendige og blant de største heltene i superheltuniverset. Jeg har planlagt en stor Residents artikkel, den kommer nok. Bare tiden strakk litt bedre til...

Siste sommertips kommer i form av Commitment - Live In Germany 1983 (NoBusiness Records 2lp 2010). Nydelig liveopptak med denne originale og vågale freejazztruppen som bestod av William Parker på bass, Jason Kao Hwang på fiolin og viola, Takeshi Zen Matsuura på trommer og Will Connell Jr. på fløyte, altsaks og bassklarinett. Commitment holdt det gående i seks år fra 1978, men slapp bare ett album. Derfor er det supert å finne et så godt liveopptak med bandet. Strengetung free jazz med deilige dronetrekk, dype og ville løp under fløyte og saks og generelt hyperspill. En deilig øreåpner.

Smør deg inn og ta bambino'n under armen.

Å lytte til Van Morrison - mens du leser

Greil Marcus - When That Rough God Goes Riding (Listening To Van Morrison) (Public Affairs 2010)

Har du opplevd Van Morrison på en magisk kveld glemmer du det aldri. Når Georg Ivan Morrison, født i Belfast 31 august 1945, løfter seg ut og blir ett med musikken er det ingen som matcher ham. Van Morrisons unike blanding av folk, soul, blues og rock & roll (Van sier selv han aldri har forstått seg på "rock") - kall det caledonian soul - blir tatt til den andre siden av mannens enorme stemme og innlevelse. Det er lett å oppdage når det skjer, du kjenner det ; musikken transenderer, Van slutter å "synge" - han mumler, han veser, han repeterer. Ord er ikke lenger ord. Og alt er soul.

Dette er lett å glemme i den uendelige strømmen av middels til ok album fra Van de siste tyve årene. Lytter man til disse utgivelsene kan man lett tenke at dette er en mann som er over middagshøyden. Men se ham live på en god kveld, jøje meg. Van er som Dylan og noen få andre, han har storheten i seg. Det blir aldri dårlig. Det kan godt være mindre interessant og lett forglemmelig, men det er alltid dråper av det som gjør mannen unik; egenart, stahet, kjærligheten til musikken, soul. Og han har laget et drøyt antall klassikere som står som påler i musikkhistorien. Album som Astral Weeks, Moondance, Tupelo Honey, Saint Dominic's Preview, It's Too Late to Stop Now (rockens beste livealbum), Into the Music, Common One og No Guru, No Method, No Teacher hører hjemme i alle musikkgeeks hyller.

Greil Marcus tar for seg dette fenomet i sin nye bok. When That Rough God Goes Riding (Listening To Van Morrison) (Public Affairs 2010). Det er alltid godt å lese Marcus, enten han skriver om Elvis, The Band, Dylan eller punken. Godt at noen med så stort hode skriver om rock.

Marcus favorittplate er Vans egentlige debut lp Astral Weeks. Denne soleklare klassikeren (rockens største øyeblikk ?) har brent hull i mannen. Selv etter 40 år er han spent når han setter den på, vil den være like magisk nå ? Og svaret er alltid ja. På litt over 180 sider tar han for seg Vans største øyeblikk, etter egen svært subjektive målestokk. I tillegg til Astral Weeks skriver han om enkeltspor fra hele mannens karriere, bortsett fra perioden 1980 til 1997 som han litt vel enkelt desavuerer fullstendig. Enig eller uenig, det er besnærende lesning. Marcus skriver overlegent, han har gode og originale metaforer og han evner å vise frem mannens musikk på en særdeles smart måte. Van selv liker neppe boka, han liker i det hele tatt svært lite av det som skrives og menes om ham. Han liker heller ikke plateselskaper, noen ganger kan man lure på om han liker noe som helst.

Bortsett fra musikken. For den løfter den mørke og innadvente sjelen fra Belfast til himmelen.

Dit vi andre bare kan nå ved hjelp av The Belfast Cowboy.

Merzbow tapes

Merzbow - Collection 4 (Blossoming Noise c34 kassett)
Merzbow - Collection 5 (Blossoming Noise c40 kassett)
Merzbow - Normal Music (Blossoming Noise c48 kassett)
Merzbow - Flesh Metal Orgasm (Blossoming Noise c48 kassett)

Er den noen der ute som holder tritt med Merzbow ? Masami Akita har holdt et hypertempo i snart 30 år nå, med en uendelig strøm av utgivelser. Han nådde en topp med 17 (!) album i 2009. Og er vel oppe i snaut 1o hittil i år...Deretter kan vi jo legge til den legendariske Merzboxen fra 2000 på intet mindre enn 50 cder, hvorav nesten halvparten bestående av uutgitt materiale. Undertegnede er vel ikke den eneste som sliter med å fordøye alt sammen. Eller rettere sagt ; det er neppe noen forunt å sluke unna slike mengder drøy støy. Dermed blir Merzbow noe av et problem; hvordan plukke ut perlene i støystormen? Man blir litt lei og oppgitt rett og slett.

Men redningen er nær: Fire nye kassetter på den amerikanske labelen Blossoming Noise har de siste ukene vært en fin gjenoppdagelsesferd for undertegnede. Her reutgis tre kassetter fra 1981/1982 og en fra 1988. Vi møter vi det tidlige Merzbow som søkende og utfordrende improvstøysender (1981/1982) og som en analog støytornado (1988). Og det låter supert.

På Collection 4 og Collection 5 får vi en session fra 16 juni 1981 med Masami på tapes, preparert gitar, ring modulator og "støy", og Kiyoshi Mizutani på piano, fiolin, munnspill, gitar etc. Musikken er særdeles langt unna den støystormen Merzbow skulle piske opp etterhvert. Her serveres det en musikk nærmere elektro-akustisk improvisasjon, med lange strekk av melodiløs vandring og undring over dette og hint. Masami er på vei mot støyen - her har han tatt spranget og valgt bort låtstruktur og "spill" i tradisjonell forstand. Han søker effekt av lyd som lyd - og finner gull umiddelbart. Ja det er faktisk tett på sensasjonell musikk som møter oss på Collection 4 og Collection 5. Med skrapende toner som står og dirrer alene i tung luft skapes stemning av noe nytt. Nesten som et tidlig AMM på japansk jazztobakk. Flott, og samtidig pekes det frem mot det som skal komme.

Og allerede året etter, på Normal Music, var grepet strammet. Insisterende trommemaskin, grå flak av gneldregitar, rett ut i lufta trommer og teksturer av rein støy skaper en musikk et sted mellom The New Blockaders, Miles Davis ca Dark Magus og This Heat i dårlig humør. Sinte, fortvilte greier utgjytes. Men fortsatt veldig fint å lytte til ; original lyd fra unge menn på urolig vandring vekk fra alt som normalt kalles musikk (get it?).

Den siste utgivelsen minner oss om hvorfor vi elsker noise. Flesh Metal Orgasm er et opptak fra september 1988 hvor Merzbow består av kun Masami Akita. Kassetten ble opprinnelig utgitt på ZSF Products og består av to sidelange spor med ganske kraftig støy. Ikke fullt ut harsh noise, til det er for mye nyanser og dynamikk i lyden, men her har Akita definitivt funnet sin muse. I denne perioden legger mannen grunnlaget for de ufattelig kraftbombene han skulle slippe utover nittitallet.

En ny vei inn (igjen ?) til Merzbow ? Definitivt.

Lytt og klø !

Den nødvendige musikken del 17

Renaldo And The Loaf - Songs For Swinging Larvae (Ralph Records LP 1981)

Deilig musikalsk galskap fra den u(nder)kjente engelske duo Renaldo & The Loaf.

Renaldo (Brian Poole) og Ted the Loaf (Dave Janssen) var en tungt Residentsinspirert duo fra Portsmouth, England som slapp fire album i løpet av åttitallet.

I sin samtid ble de ofte sett på som Residents kopier. Etter min mening er det blodig urettferdig. Og når jeg etter ganske mange år returnerer til deres debutlp Songs For Swinging Larvae fra 1981 ble jeg overrasket over hvor godt musikken hadde tålt tidens tann. Ja jammen om ikke Renaldo & The Loafs musikalske innfall og utfall faktisk låter bedre enn noensinne i 2010!

Renaldo & The Loaf sikret seg platekontrakt med The Residents plateselskap Ralph Records gjennom å slippe en demotape i postkassa til de fantastiske fire. Og det er lett å høre inspirasjonen fra tidlig Residents. Musikken er ultraleken; korte melodisnutter med skrudde stemmer i et surrealisistisk terreng som bare er vennlig. Renaldo & The Loaf er aldri truende eller my(s)tiske som storebrødrene i Residents. De uttrykker seg hovedsaklig med synther og keyboards, dog fleskes det til med litt andre instrumenter her og der. De koser seg, gjør de! Mange av dagens alvorlige unge menn og kvinner i undergrunnen hadde hatt godt av å nilytte på denne musikalske galskapen. Det er lov å være bli'.

Høydepunkter ? Tja, det lange avslutninsgsporet Ted's Reverie er en drøy lek over Terry Riley ca In C, koblet med et besøk langt inne på asylet. Digg.

Oppsummert; Ultraleken avantrock med skrudde og uskrudde virkemidler.

GØY.

Bonnie 'Prince' Billy & The Cairo Gang - The Wonder Show of the World (Drag City LP)

Det har etterhvert blitt en solid stabel utgivelser fra Will Oldham. Fra debuten i 1993 med There Is No-One What Will Take Care of You under navnet Palace Brothers har vi vel nådd album nummer tyve med The Wonder Show of the World. Mannen står bak et knippe klassikere; utgivelser som det nevnte debutalbumet, Viva Last Blues (1995), I See A Darkness (1999) og Ease Down The Road (2001) er alle formidable. Oldham på sitt beste bærer den amerikanske musikkarven frem med stort mot og en total mangel på forstyrrende sentimentalitet. Mannen har utsøkt smak, det beviste han allerede på There Is No-One What Will Take Care of You hvor han gjorde en låt av tyvetallshelten Washington Phillips.

Siden årtusenskiftet har Oldham holdt seg til aliaset Bonnie `Prince`Billy og musikken har fått en stadig sterkere smak av country. Oldhams form kan være krevende - neddempet, litterær og full av sanger. Så mange sanger etterhvert at det kan bli vanskelig å trenge inn i en ny utgivelse fra denne kanten. Likevel viser det se at det alltid er verdt strevet, musikken åpner seg sakte og setter seg i strupen på deg og blir der. Så også denne gangen. På det nye fine albumet The Wonder Show of the World får vi dessuten hjelp av et aldeles fantastisk åpningsspor. Troublesome Houses er rett ut en av de aller beste sangene du kommer til å høre i 2010 og en umiddelbar klassiker. En nydelig melodi hekter deg opp via en smart og tvetydig tekst. Eller hva sier man til åpningsstrofen

"I once loved a girl, but she couldn't take that I visited troublesome houses."

Musikken er mørk, tvetydig antydende og bygger så fint opp om musikken. Jøje meg.

La meg ile til og si at resten av albumet også byr på fine sanger. Og totalt sett er The Wonder Show of the World kanskje Oldhams beste album på ti år. For alle gode formål er dette albumet en duoutgivelse med gitarist og sanger Emmett Kelly aka The Cairo Gang. Kelly har samarbeidet med Oldham før og mannen fører en ualminnelig proper gitar, dessuten synger han fin annenstemme bak Oldham.

Musikken på albumet er mindre countrydynket enn de senere Oldhamalbumene og er mer av en sofistikert "moden" oppdatering av hans tidligste skiver. Der Palace Music stoffet fra midten av nittitallet var en svært stillestående, nesten ambient form for singer/songwriter, er The Wonder Show of the World nærmere en amerikansk folktradisjon med helning mot det mest ute stoffet på David Crosbys If I Could Only Remember My Name.

Oldham har alltid vært en svoren tilhenger av "rett på " opptak og mange av platene hans har en god følelse av umiddelbarhet; han fikler ikke unødvendig med musikken. Dermed beholder han en intensitet og nerve som det er få andre forunt å oppnå.

Tekstene kretser rundt temaer som har opptatt mannen i det siste; familie, hun/han, barn, foreldre, vennskap. I en musikalsk setting som er tidvis nådeløst sparsommelig kommer hans evner som tekstforfatter godt frem. Oldham har ordet i sin makt og snakker pinlig godt og direkte til herrer som er too young to die and to old to rock'n'roll.

Nesten plagsomt.

Nothing People - Soft Crash (S-S Records LP)

Nothing People's tredje lp Soft Crash er en mørk vandring i åttitalls undergrunnsnoia parret med Velvetluktende dronerock.

Nothing People er mitt favorittband på den kule labelen S-S Records. S-S Records har spesialisert seg på vinyldingser med undergrunnsrock forankret i en protopunk-går-mot-Velvet-og-Chrome estetikk. Soft Crash er bandets tredje album siden debuten med Anonymous i 2008. Album nummer to, Late Night, var en nær perfekt rockopplevelse med sin sakte vals over nattlige (kremt) stemninger og huløyd paranoia over dette og hint. Ganske lun og innbydende; ikke spiss på noe vis - deilig er den.



Soft Crash er nærmere debutens Chromeinspirasjon og er mer truende enn Late Night, men ikke mindre hektende av den grunn. Soft Crash er 12 spor med undergrunnsrock av godt kaliber; klart forankret i klassisk wasted-smart rock med mildt "arty" ambisjoner - Nothing People er smarte uten snev av å være clever !

Tittelsporet er et lysende eksempel på bandet på sitt beste. Mørklagte gater manes frem med råtetrommer, synthslynger (analoge?) og lett hysterisk sang. Mektig.

Nothing People er noe så sjeldent som et originalt, hektende rockband som fortjener din fulle oppmerksomhet.

Nothing People flerrer hud.

Super blogg

Ved snusing rundt i bloggverden kom jeg over denne supre lille siden : http://bleakbliss.blogspot.com/

Her finner du materiale fra svære folk som Corrupted, Sissy Spacek, Hair Police, Prurient og en stabel andre.

Snakk om folkeopplysning !

Byron Coley

Den store helt Byron Coley er intervjuet i seneste nummer av web-blekka Perfect Sound Forever. Byron er mannen bak tidenes beste musikkfanzine Forced Exposure, som gjennom sine 18 utgivelser sprengte hull i skallen på alle som kom på skuddhold. I tillegg er mannen kjent fra The Wire, Spin, Arthur og selvsagt som bestis med undergrunnsonkel Thurston Moore. Intervjuet kan du lese her : http://www.furious.com/perfect/byroncoley.html.

Mens du leser kan du lytte til :

Kevin Drumm - Necro Acoustic (5 cdBox, Pica Disc 2010)
Mars - Mars (lp, NoMore 2008, inspilt 76-78)
Jandek - Ready for the House (lp, Corwood 1978)

En stabel plater

Bassekou Kouyate & Ngoni Ba - I Speak Fula (Outhere Records cd)
Ali Farka Toure & Toumani Diabate - Ali & Toumani (World Circuit cd)
Diverse reutgivelser på Monk Records
Frank Zappa - You Are What You Is (Barking Pumpkin Records 2lp 1981)/Ship Arriving Too Late to Save a Drowning Witch (Barking Pumpkin Records lp 1982)
Jazkamer - The Monroe Doctrine (March 2010 series cd)

Strie tider med lite rom for blogging om dagen! For å bevise at jeg ikke har lagt ned utstyret skal jeg som snarest minne dere på noen fine plater som har gitt undertegnede ro og uro i sjelen de siste ukene.

Jeg begynner i Afrika, faktisk. Jeg skal innrømme at jeg finner mye av den såkalte "moderne" worldmusikken ualminnelig trist. Mye av det vi får høre er ødelagt av glossy produksjon og kjip tilnærming til vestlige musikk. Andre ting lyder som popmusikk uten hekt, særpreg og egen identitet, på tross av et bitvis ukjent ytre for oss her på berget. Den musikken jeg virkelig har fått fot for er den fantastiske Etiopia serien med musikk utgitt på seksti og syttitallet før platebransjen ramlet sammen der nede. Dessuten er det mye digg på de diverse Nigeria samlerne og ikke minst Fela Kuti utgivelser. Og der glemte jeg jammen Tinaweren og ikke minst de fete gitarskivene på Sublime Frequencies (Omar Souleyman, Group Bombino, et al). Det var endel likevel gitt...

Uansett, Bassekou Kouyate & Ngoni Ba - I Speak Fula (Outhere Records cd) er en nydelig, sløy og bevisthetsutvidende lysfontene. Maliske Bassekou Kouyate og bandet hans Ngoni Ba benytter seg av diverse strengeinstrumenter (trelutt, strykere, bass) og lag på lag av vokal i skjønn harmoni. Det er jammen sjelden man hører så tvers igjennom vakker musikk full av substans og uten tegn til fabrikkerte følelser. Mye av det samme kan sies om Ali Farka Toure & Toumani Diabate - Ali & Toumani (World Circuit cd). Vi holder oss altså i Maili, og dette albumet ble det siste samarbeidsprosjektet mellom disse to kara (Touré døde av kreft i 2006). På dette albumet dominerer strengeinstrumentet kora sammen med bass og gitar. Ali Farka Toure synger den evige tradisjonsmusikken fra Mali med personlighet. Ali & Toumani er en super plate for bilkø folkens; sjela renses og tempen faller.

I følge bluesarkeologer er ikke veien lang fra Mali til den tidlige countrybluesen som veltet frem fra sørstatsdeltaen på tyvetallet. Og den tidlige bluesen har virkelig krabbet inn under huden og opp i tarmen på undertegnede den siste tida. Kombinasjonen av Robert Palmers bok Deep Blues og alle de fete utgivelsene på Monk Records (et underbruk av de italienske røvernes Get Back / Akarma labeler som har rotet rundt i et passe grått område mellom lovlige og ulovlige reutgivelser de siste tyve åra). Monkutgivelsene er supre., med god lyd og kul innpakning. Musikken er ubegripelig kraftfull - nesten farlig å lytte til; alt annet blir uviktig og lite relevant. Og kan få deg til å stille leie spørsmål av typen Hva skal jeg med plater utgitt etter 1940? Ikke bra ! Jeg anbefaler deg å raske fatt i alt du kan komme over fra Monk Records. Noen av mine favoritter er Skip James - Jesus Is A Mighty Good Leader, Blind Lemon Jefferson - I Want To Be Like Jesus In My Head, Blind Willie Johnson - If I Had My Way, I'd Tear The Building Down, Mississippi Sheiks - Sitting On Top Of The World (mer string band/country), Ma Rainey - Those Dogs Of Mine og ikke mindre enn fire utgivelser med Charley Patton.

Jeg har alltid likt Frank Zappa når han spilte med The Mothers Of Invention, ja egentlig alt han lagde frem til ca 1976. Jeg sluttet liksom å høre etter atden fantastiske Zoot Allures lpen var fordøyd. Men jammen om jeg ikke har fått ørene opp for senere Zappa også nå gitt. Jeg har endelig klart å se forbi en del av de mildt endimensjonale "satire"-variantene hans. Særlig glede har jeg hatt av det flotte studioalbumet You Are What You Is (Barking Pumpkin Records 2lp 1981). Her leveres 20 låter i en løs rockopera setting. Flott spill selvsagt, og alle Zappa elementer (doo-wop, pop, jazzrock, avant, osv) blandes til et gildt hele. Allerede i mai 1982 kom oppfølgeren Ship Arriving Too Late to Save a Drowning Witch (Barking Pumpkin Records lp 1982). Denne er mindre ambisiøs, seks låter på snaue trettifem minutter. Men kos åkke som. Særlig Valley Girl med Moon Unit Zappa på vokal er kul, og den tolv minutter lange Drowning Witch er suveren, kompleks og deilig smartass.

Vi avslutter med Jazkamers marsutgivelse, den beste av de fire første og månedlige utgivelsene bandet så langt har sluppet i sitt tolv utgivelser på tolv måneder prosjekt. The Monroe Doctrine (March 2010 series cd) er tredve minutter med drøy outrock, et sted mellom Death Unit og Lasse Marhaugs mer "tradisjonelle" støyutgivelser. Ett spor med høy utgang og bare økende kok og trøkk. Deilig, hektende musikk. Her treffer Marhaug, Hegre og kompani samfunnets rumpe med solid presisjon.

Jabladav - Cold (7" + cd-r, ingen label)

Ny super single fra en manns stormtroppen Jabladav. James (ingen etternavn) fra North Carolina har de siste fire årene sluppet endel godbiter på cd, cd-r og kassett. Utrykket varierer sterkt fra fra utgivelse til utgivelse, fra blodfull og punky black metal til ambiente skremmestemninger. Alt med et solid særpreg og ofte med en posjon mørk, mørk humor. Cold ivaretar mannens rykte som en oppfinnsom artist med godt grep om black metal med en tvist.

På Cold får vi tre spor på tilsammen drøye ti minutter. Det hele åpner med den milde Coldest Last Winter, hvor musikken bygges ut fra en keyboardshymne til å bli en sakte vals over gitarer; både stramme, rene sådanne og mer duse feedbackanslag. Vakkert, intet mindre.

Descend in Formation Down the Mountain for War and His Excellence åpner på samme milde vis, men tar raskt veien mot et harskere uttrykk. Hatfull vokal, ramme riff og god, svart stemning. Den konstant underliggende bruken av keyboards skaper en underlig ut av boksen følelse.

Sullamitten avsluttes med As the Ashes are Scattered, og her er Jabladav hjemme i kjent terreng; tung usbm med skarp attack og fin vri på black metal virkemidler.

Med singelen følger det med en cd-r med låtene på.

Dermed har du ingen unnskyldning, selv om du ikke har Bambino platespiller.

Alarm - Spalten for urolig musikk

På tide med en ny dose urolig musikk fra undergrunnens kriker og kroker. Denne gangen får du en sunn blanding av skurr og skrukk på diverse formater; plukket ut av meg til deg - with love, intet mindre.

Vi begynner med den japanske duo Suishou No Fune og deres nye kassett Secret Entrance (Scumbag Relations C45 kassett). Her server denne sentrale tredje generasjons jap-psych duoen en sakte brennende flamme av gitarrock, bestående av kun gitarer og vokal i svære flak. Nydelig, stein stemning av mørke kjellerlokaler, jazztobakk og storøyd glaning mot psychhimmelen. Tre lange låter med titler som Endless Descent og With A Breeze Of The Spring. Tune in, flip out osv. Digg.

Vi reiser oss fra sofaen og renser ørene med litt John Wiese godteri, innspilt i perioden 1999 til 2001 og nå servert på to vinylsingler med hans gruppe Sissy Spacek. Sissy Spacek 2x7" (A Dear Girl Called Wendy) leverer 4 sidelange spor på 45 omdreininger med støy og støyrock mot kaos og slem, uansvarlig oppførsel. Jeg har hørt Sissy Spacek mer hektende og - tør jeg si det- forfinet (ups) enn her, men det er en ganske ok avrivning åkke som, og ja du må ha den.

Den heftige labelen Attic Cassettes er tilbake etter en pause, med et knippe utgivelser i kjent stil. Tøff innpakning og opplag på 50 eks. Jeg har særlig festet meg ved Rubber Fish og deres Mexico (Attic Cassettes) som beskrives av labelen som Reynols/Early Trux/Basement Howl. Og det er vel en like god beskrivelse som noe annet. Tapehissbadet undergrunnsavant med løse gitarer blandet med mildt slamrende metal-mot-metal på den side en og mer uoppdragen, repeterende tonestorm av elektronikk på side to. Særlig side en er god, dypt repetetiv outrock for deg og dine. Sjekk ut Attic på myspace, der finner du lyd fra Rubber Fish.

Coconuts - Coconuts (No Quarter lp) er en drøy halvtime med døsig psychrock som brenner monotont over fem lange spor. Nydelig gitarspill dominerer plata, nesten som en oppdatering av Les Rallizes Denudes ca 1977. Coconuts består av utvandrede australienere som har bosatt seg i New York. Mørk storbystemning skapes med minimalistsik hypnorytmer ala Suicide på 16 omdreininger. Musikken er sløy og sakte, men likevel hyperintens i all sin tilbakelenthet. En super lp å spille back-to-back med den nye Suishou No Fune kassetten. Alldeles utmerket og antagelig årets beste rock-som-rock plate.

Blind Willie Johnson - If I Had My Way, I'd Tear The Building Down (Monk LP)

Om noen hadde fortalt Blind Willie Johnson at hans musikk skulle bli sendt ut i rommet med romskipet Voyager i 1997, for så å forlate vårt solsystem 16 desember 2004, hadde mannen antagelig hvisket voodoo og korset seg. Men så skjedde faktisk; NASA ekspederte Blind Willies musikk ut i rommet, for å fortelle eventuelle lyttere der ut hva vi bedriver på denne kloden. En genistrek.

For Blind Willie Johnsons musikk er mektig. Mannens voldsomme bass-med-grus-røst dundrer gjennom tiden og slår beinhardt også i 2010. Johnson er også en av de største slidegitaristene i den tidlige bluesen. Han varierte slide (med kniv) med fingerspill av ypperste klasse.

Blind Willie Johnson ble født 22 januar 1897 i nærheten av Brenham, Texas og døde 18 september 1945, like fattig som da han kom inn i denne verden. Blind Willie spilte inn 30 sanger for Columbia Records i perioden 1927 til 1930. 14 av dem er samlet på den nye lpen If I Had My Way, I'd Tear The Building Down som Monk har utgitt.

Blind Willie Johnson var like mye bluesmann og gatesanger som han var gospelmann og reverend. Denne dualiteten er selvsagt ikke unik i den tidlige svarte populærmusikken, men sjelden har vel dette satt slike spor som tilfelle er med Johnson. Uttrykket er preget av en dyp, spirituell tilnærming til bluesen. Sjekk for eksempel ut den evige klassikeren Dark Was the Night - Cold Was the Ground, hvor mannen nynner og brummer en hymne over Jesus på korset, over eget gitarkomp. Ufattelig.

Han stod også bak flere andre låter som står som bautaer i populærmusikken; Jesus Make Up My Dying Bed (også kjent som In My Time of Dying), It's Nobodys Fault But Mine (senere "omarbeidet" av Led Zeppelin) og ikke minst den ruvende I'm Gonna Run To The City Of Refuge, som Nick Cave senere bygget sin City Of Refugee på.

På disse 14 sporene får vi både Blind Willie alene med gitaren og med vokalstøtte fra Willie B. Harris på enkelte spor. Harris var Johnsons første kone og hennes vokal bringer fenomenal gospelsoul til musikken.

Når lyden er klart akseptabel og hele sulamitten utgitt på deilig vinyl er det bare å klinke til.

Tom Waits del fire - Nighthawks At The Diner

Nighthawks at the Diner er Tom Waits tredje album og noe så uvanlig som et dobbelt livealbum med bare nytt materiale. Tittelen er inspirert av Edward Hoppers maleri Nighthawks.

Etter at Bones Howe (produsent) og Herb Cohen (manager) hadde undret på hvordan de bedre skulle få frem Waits egenskaper som entertainer og jazzmann, ble det enighet om at det neste albumet skulle spilles inn live i Record Plant Studios, foran et lite, invitert publikum. Cohen delte ut billetter til venner og bekjente. Og musikken ble spilt inn på to kvelder i slutten av juli 1975. Man hadde sågar rigget til med en oppvarmingsartist; ingen ringere enne stripperen Dewana, som gjorde sine saker til backing fra Waits band.

Resultatet er et dobbeltalbum hvor Tom Waits tar entertaineren og jazzduden i seg helt ut. Nighthawks..er fullstappet med snurrige historier og introer, barstooljazz og generelt røykfylt stemning. Etter min mening er resultatet blandet, og Nighthawks.. er et av Waits albumene jeg ikke finner frem så ofte. Følelsen av at Waits tar barfluerollen litt vel langt ut i parodien er bitvis påtrengende og musikken oppleves noen ganger litt vel avslappet, nesten døsig.

Likevel, Waits har selvsagt med seg en knall band - og når det klaffer så klaffer det virkelig. Bandet bestod av Pete Christlieb (tenor saksofon), Bill Goodwin (trommer), Jim Hughart (ståbass), Mike Melvoin (piano og elektrisk piano) og Tom Waits på vokal, piano og gitar. Og på låter som Warm Beer and Cold Women og Better Off Without a Wife låter det kanon. Også den lange, resiterende Nighthawk Postcards er fin og tåler gjentatt lytting.

Det er heller ingen tvil om at Waits er både vittig, tungsindig og ironisk i sine små historier. Det var sikkert to store kvelder å være tilstede på. På plate blir det kanskje litt mye ved gjentatte lyttinger. Men for all del, Nighthawks At The Diner presenterer en side av den tidlige Tom Waits det er godt å ha dokumentert. Og høydepunktene gjør at dette er et nødvendig tilskudd til Waitskatalogen.

Doomnedsmeltning fra Bunkur

Bunkur - II Nullify (Displeased cd)

Ok. Lenger ut kan det ikke tas. II Nullify er endestasjonen på doomtogreisen. Neste stopp er fullstendig nedsmelting og ende på alt liv. Jøje meg !

II Nullify er andre album fra den nederlandske doombataljon Bunkur, og det første slippet fra den kanten siden 2005. Bunkur består av M. Tinnemans (vokal og bass), T. van Geel (trommer og vokal), S. van Bussel (bass) og G.J. Broers (synthesizers). Med andre ord ultradoom uten gitarer.

Bunkurs nyeste verk består av ett spor på 1 time og 17 minutter. Musikken består av alenestående trommerolls badet i en sakte sveip av feedbackladet bassgrusing over hes, lei vokal. En rustensliten mars av gamle roboter med menneskehjerne på vei mot robotgravplassen et sted ute i ørkenen ? II Nullify sleper seg frem mot en slags konklusjon, uten noen form for klimaks underveis. Det eneste vitale endringen som oppstår skjer etter drøye tre kvarter hvor musikken for en kort periode løfter seg på en mer sammenhengende trommegroove, før det hele løser seg sakte opp igjen og vi til slutt står igjen med rivende feedback og varme, rødglødende forsterkere. Det er kanskje vanskelig å elske disse greiene her, men det har en merksnodig beroligende effekt. En slags zen aktig transe oppstår under lytting. Doom som new age ?

Bunkur har alt og ingenting å gjøre med metal. Doom er på mange vis den endelig konklusjonen på metal; helt ute av pop og rockmusikken -ned til bare riff og kraft. Ingen forstyrrende melodiøse elementer, bare skinnende angst og djevelskap. Samtidig er det lettere å trekke linjene fra Bunkur og inn mot avantrocken, enn det er å finne noen sammenheng med Black Sabbath. Bunkur er kanskje aller nærmest Swans ca 1984. Med andre ord da Swans var antimusikk; bare en slepende og provoserende masse av klagesang, et lament over storbyens bakside og menneskers dumhet og ondskap.

Uansett hva du velger å kalle det så er II Nullify et inspirert stykke outrock.

Spill svært høyt for maks effekt.

Dead Machines - Superstitions Of The Sea (American Tapes cd-r)

Vi lever etter sigende i en post-noise tid, uten at noen helt har klart å forklare meg hva dette innebærer. Det er i allefall ikke mangel på noisekvantitet, det spys fortsatt ut støy på alle formater fra enhver dust og hans bror. Hva så med kvaliteten ? Jo, her er vi kanskje nærmere et post-poeng. Det er ikke mye nyskapende som skjer, og det er heller ikke mange nye artister av genuint stort kaliber å finne. Gleden i noisen for undertegnede er stort sett et resultat av gamle helters standhaftighet i forhold til forskning på egne ideer og konsepter.

Og John Olson gir seg aldri. Denne store noise og freemusikk dude fra det dypet av den amerikanske undergrunnen holder stand. Graveyards, Wolf Eyes og diverse solo/duo/trio utspill på hans egen American Tapes label er fortsatt grunnstammen i mannens virke, og han er fortsatt så produktiv at det er et h.. å følge med.

Uansett, her har vi i alle fall fått nappet til oss et eksemplar av Dead Machines - Superstitions Of The Sea (American Tapes cd-r). Dead Machines er som kjent prosjektet Olson har sammen med kona Tovah, og på denne nye dingsen fortsetter de den (relativt) lavmeldte avleveringen av sinusstøymareritt dyppet i noe som kan ligne saksofontilskudd og rumlende flak av industritoner. Superstitions Of The Sea er absolutt noe av det mest inspirerte jeg har hørt fra hele Wolf Eyes/Aaron Dilloway/Hair Police klanen på noen døgn. Fire spor på tilsammen drøye førstseksminutter med inspirert musikk.

I følge mannen er herligheten spilt inn sent på kvelden "together in like minded waves of pulsing and cut up tangles of personal electric machine speak".

Noen ektepar spiller golf, andre lager kosenoise i felleskap.

Det er ditt valg.

Jeg velger kjelleren til the Olsons.

Charlie Nothing - The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing (Nothing Records LP)

>

John Fahey er en av de virkelig ruvende personlighetene i nord-amerikansk musikk i det forrige århundre. Bluesarkivar, platesamler, labeleier og artist; Fahey er skaperen av og personifisering av american primivite - dette samlebegrepet for rehabilitering og utvikling av de dypeste amerikanske musikkrøttene til noe relevant og evig moderne. Kjenner du ikke til Faheys musikk har du mye å glede deg til.

John Faheys Takoma label ga ut en lang rekke nødvendige album med akustisk strengemusikk fra oppstarten på slutten av femtitallet og frem til Fahey solgte labelen til Chrysalis på slutten av syttitallet. I tillegg til Faheys egne utgivelser ga Takoma ut plater med folk som Leo Kottke, Peter Lang, Robbie Basho og blueslegenden Bukka White. John Fahey var en komplisert og uforutsigbar person, og dette materialiserte seg også i mannens musikksmak. Fahey var en bluesmann i hjerte, men hadde stor sans for avantgarde, moderne klassisk musikk og annet der-ute saker. Dette ga seg også til en viss grad uttrykk i Takomas utgivelser. Det første og ettertid mest sjelsettende avantgarde albumet Fahey skulle komme til å utgi var The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing.

Mannen bak aliaset Charlie Nothing var ingen ringere enn Charles Martin Simon. Simon ble født i 1941 (døde av kreft i 2007) og var en amerikansk forfatter, instrumentbygger og artist. Simon skrev tolv bøker, ga ut to plater og skapte dingulatoren. Dingulatoren var rett og slett gitarer bygd av gamle amerikanske bilvrak. Snakk om å konseptualisere amerikas åndsliv !

Charles Martin Simon var en erketypisk amerikansk undergrunnskikkelse; vill og uforutsigbar, kverulantisk og kontrakulturell.



Etter konas død i 1965 tok Simon navnet Charlie Nothing, for å vise frem for all verden den totale sorg og tomhet. Han ga også ut albumet The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing i 1967.

The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing er nå reutgitt på vinyl av Nothing Records, og det er ualiminnelig godt å ha denne på plass i hyllene.

The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing består av to lange solosaksofon improvisasjoner fra Charlie. Saksofonen blåser sakte og mildt avgårde på en evig underliggende bruk av gong, og med tidvis støtte av ukulele og lett perkusjon. Produksjonsverdiene er dypt lo-fi diy, og det passer uttrykket svært godt. Følelsen av at Nothing står i en annen dimensjon og sender klagende, langstrakte toner over til oss på denne siden, er utrolig hektende.

Musikken er like nærme urdronen som freejazzen. Det er ingen ville brøl fra dypet av saksofonen ala den sene Coltrane eller Brøztmann. Mer av en strøm av milde der-ute toner over en evigvarende gongbruk som er dypt hypnotiserende.

The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing er et nødvendig tilskudd til enhver kresen platesamling. Sett den ved siden av Faheys Fare Forward Voyagers (Soldier's Choice), Anthony Braxtons For Alto og Leo Coomans Basement Recordings 1978-1982.

Rickie Lee Jones i Oslo

Sentrum Scene lørdag 6/3 - 2010. Avslappet stemning. Godt voksent publikum vel anrettet på sine sitteplasser. Litt vel mye røkelse og myrra spør du meg, men jeg legger en dent bak venstre jeksel og smatter fornøyd.

Rickie Lee er i by'n.

Rickie Lee Jones er en særegen artist. Komponist, sanger og instrumentalist av rang, med en lang og god rekke utgivelser bak seg. Den unge Rickie rømte hjemmefra som sekstenåring. Tidlig i tyveårene skulle hun møte Tom Waits og dele ett år med år mannen, ett år som siden har blitt mytologisert i filler av både Waitsfans og rockfananatikere. Det er vel ingen overdrivelse at Waits og Rickie tok for seg, gjerne i kompaniskap med Waits bestekompis Chuck E. Weiz. Chuck er samme mannen som senere ble udødliggjort i Rickies store gjennombruddshit Chuck E.'s In Love.

Karrieren til Rickie Lee Jones fikk en flying start og hun hadde svært god fart i karrieren frem til slutten av åttitallet. Albumrekken med Rickie Lee Jones (1979), Pirates (1981), Girl at Her Volcano (EP)(1983), The Magazine (1984) og Flying Cowboys (1989) inneholder suveren musikk ; sterkt funky singersongwriter materiale med Lee Jones geniale melodisans, vare tekster og dypt jazzy tilnærming til musikken. Hun solgte også bra i denne perioden. Nittitallet ble mer trøblete for vår dame; skrivesperre, skilmisse og dårligere platesalg var tungt å svelge for en artist av hennes kaliber. På totusen tallet har hun imidlertid løftet seg og utgitt flere flotte album, senest med Balm in Gilead, som ble sluppet på tampen av fjoråret.

Rickie Lee Jones er kjent for å være en lunefull liveartist. Hennes fremtoning som både den tøffeste og mest streetsmarte dama og en usikker, lett nevrotisk kunstner har medført tildels katastrofale opptredener.

Spenningen var derfor til å ta og føle på når hun entret Sentrum Scene litt over kl 21 i går kveld sammen med sine to medmusikanter på bass og trommer/keyboards/piano.

Det var liten grunn til bekymring i går.

Rickie var i stormform.

Og Rickie i storform er det få - om noen - som matcher.

Hun fremførte et bredt utvalg av godlåter fra mesteparten av karrieren, både nyere ting som den nydelige countrystenkede Remember Me fra siste albumet og eldre saker. Det var stor stas å se en fornøyd og blid Jones dra Chuck E.'s in Love, og høre henne fortelle at hun etter et opphold på femogtyve år igjen hadde begynt å kose seg med denne klassikeren. Satellites fra 1989 var også helt vidunderlig, med falsettsang og latter fra de tre på scenen.

Høydepunktet var likevel den siste delen av konserten, hvor Rickie satte seg ned ved pianoet. Da fikk vi The Left Bankes Walk Away Renee, We Belong Together og ikke minst Horses.

Etter nesten to timer og et avslutningsnummer med Rickie bak trommesettet (!) var det slutt på en stor aften.

Det var hjertevarmende og oppløftende å se Rickie blid, harmonisk, funky og sterk.

Uforglemmelig.

Soundtrack til lesing av Robert Palmer

For en glede det er å ha Blues & Chaos - The Music Writing Of Robert Palmer (Scribner, Simon & Schuster Inc 2009) i hus ! Anthony DeCurtis har samlet en rekke av den legendariske journalisten og musikerens tekster i en finfin bok som er ute nå.

Palmer (obs ; må ikke forveksles med den engelske musikeren av samme navn) døde i 1997, kun 52 år gammel. Mannen hadde en unik oversikt og kunnskap om den amerikanske musikkarven og er blant annet kjent for boka Deep Blues fra 1981, hvor han tar for seg bluesens historie på en måte som suger deg inn i teksten og tvinger deg til å kjøpe tonnevis med gamle plater.

Den nye samlingen med Palmers tekster er nødvendig - og latterlig inspirerende. Du får rett og slett lyst til å hyle mot månen, lese og lytte mer - MER.

Tvangskjøp begge disse bøkene altså (og flere til, men det kan du finne ut av selv).

Mens jeg leste ble det lyttet til:

Herbie Hancock - Sextant (Colombia 1972)
James Blood Ulmer - Are You Glad To Be In America ? (RCA 1980)
John Coltrane - The Complete Live At The Village Vanguard Recordings (Impulse 4cd box)
Anthony Braxton - Anthony Braxton (BYG Actuel 1970)
Leo Kottke - My Feet Are Smiling (EMI 1973)

Loren Connors - The Curse Of Midnight Mary (Family Vineyard lp)

Historisk kirkegårdsopptak fra Loren Connors.

Den flinke gitaristen Loren Connors fylte seksti år i fjor. Mannen holder stadig et høyt aktivitetsnivå og spytter ut fine plater med jevne mellomrom. De siste årene har også en god del av hans backkatalog blitt reutgitt, til stor glede for store og små.

The Curse Of Midnight Mary er imidlertid hverken nytt materiale eller reutgivelse av tidligere slipp, her snakker vi om et uutgitt opptak fra 1981 som dukket opp nesten tredve år etter innspillingen.

I 1981 tok Connors med seg gitar og kassettopptager og rigget seg til ved den legendariske Midnight Marys grav. Midnight Mary ligger gravlagt på Evergreen Cementry i New Haven, Connecticut og hadde forbannelsens kraft over seg; den som oppdages på hennes gravsted etter midnatt vil dø dagen etter. Unge Connors lot seg ikke skremme, og jammen om han ikke overlevde. Men tapen forsvant...

Nesten tredve år etter dukker altså tapen opp og en masteret versjon (James Plotkin) finnes nå ute på lp og cd.

Musikken er en drøy halvtime med akustiske gitarimprovisasjoner, tilsatt Connors gurglende nynning og forsiktige hyl mot månen (det må ha vært fullmåne denne natten). Vi får ni chants, variende fra et par minutter til drøye syv minutter i lengde. Den røffe lyden og hele stemningen som hviler over opptakene sender tankene rett tilbake til den akustiske countrybluesens opprinnelse. Dette inntrykket forsterkes kraftig av Connors inn-og utganger med tradisjonelle gospel og blueslåter, som han vrir og vrenger på. Sjekk for eksempel Chant 3 hvor han tar for seg Amazing Grace - slik har du aldri hørt denne. Garantert.

På The Curse Of Midnight Mary møter vi en ung Loren Connors. Bak seg har han noen fine plater med akustiske improvisasjoner og blues. Foran seg har han en lang karriere med variasjoner over gitarens muligheter, alt forankret i en dyp forståelse for amerikansk folkemusikk og mystikk.

Denne platen får meg til å finne frem andre deler av Connorskatalogen, og ikke minst de fine reutgivelsene av førkrigsblues som Monk labelen driver med these days.

Ta sjangsen på Loren.

Om du tør.

Lytt også til :
Loren Connors - Night Through: Singles And Collected Works 1976-2004 (Family Vineyard 3cd)
Christina Carter & Loren Mazzacane Connors - Meditations On The Ascension Of Blind Joe Death Vol. One (Ecstatic Yod lp)
Blind Lemon Jefferson - I Want To Be Like Jesus In My Head (Monk lp)
Charley Patton - Electrically Recorded: Jesus Is A Dying-Bed Maker (Monk lp)
Blind Willie McTell - Scarey Day Blues (Monk 2lp)

Shizuka R.I.P

Den japanske vokalisten Shizuka Miura døde 2. februar 2010.

Shizuka var leder og vokalist i det legendariske psychbandet som hadde navn etter henne. Shizuka slapp i 1994 det som kanskje har blitt stående som det aller fremste japanske psykedelia-albumet noensinne, nemlig 天界のペルソナ (Heavenly Person) på PSF.

Shizuka og hennes ektemann Miura Maki var drivkreftene i dette bandet som dessverre er svært underrepresentert på skive. Heavenly Person ble deres eneste studioalbum. I tillegg har bandet sluppet to fine livealbum, senest i 2008 med et opptak fra 1995 på Live: 伝承美学 (Traditional Aesthetics) (PSF).

Shizuka var en flott vokalist og bandleder. Musikken hennes er intenst tilstede, vakker og sval, samtidig som den har i seg den gode japanavantfølelsen vi alle elsker.

Shizuka var også en anerkjent dukkemaker. Sjekk f eks bildene på innercoveret til Heavenly Person.

Shizuka Miura er død, men hun vil huskes for alltid. R.I.P.

Årets beste metalplater 2009

Da er jeg klar med årets beste metalplater for 2009, og det er bare å konstatere at det skjer ualminnelig mye i metalundergrunnen og i det store dyret vi kan kalle avantmetal. Mye å glede seg over altså. Det aller morsomste i år er norske Fysisk Format som med svært sikker labb har sluppet en stabel flotte hardcore/metal varianter som alle fortjener din oppmerksomhet. Kaospilot, Dominic, Årabrot og Obliteration hører alle hjemme blant de utgivelsene som vil huskes fra 2009.

De aller beste:

Ride For Revenge - Wisdom Of The Few
I Shalt Become - The Pendle Witch Trials
Converge – Axe To Fall
Bong - Bethmoora
Circle Of Ouroborus - Tree Of Knowledge

Resten av de beste:

Amocoma - Go To Hell
Kaospilot - Shadows
Dominic - Nord
Årabrot - I Rove
Obliteration - Nekropsalms
Black Boned Angel - Verdun
Marduk - Wormsblood
Aluk Todolo - Finsternis
Code - Insplendent Grotesque
Underjordiska - Dystert Vilse
Impetuous Ritual - Relentless Execution Of Ceremonial Excrescenc
Katharisis - Fourth Reich
Wolok - Caput Mortuum
Happy Days - Happiness Stops Here...
Bong - Bong
Deathspell Omega - Veritas Diaboli Manet In Aeternum: Chaining The Kacheton
Necrofrost - Blackeon Lightharvest
The One - I, Master
Ancestors - Of Sound Mind
Diamatregon - Crossroad
Funeral Mist – Maranatha
Drudkh – Microcosmos
Portal – Swarth
Sunn O))) – Monoliths & Dimensions
Absu – Absu
Tombs – Winter Hours
Heaven And Hell – The Devil You Know
Anaal Nathrakh – In The Constellation Of The Black Widow
Arckanum – ÞÞÞÞÞÞÞÞÞÞÞ
Baroness – Blue Record
The Devils Blood – The Time Of No Time
Gorgoroth – Quantos Possunt Ad Satanitatem
Coalesce - Ox
Kylesa - Static Tensions
Isis - Wavering Radiant
Nile - Those Whom The Gods Detest
Keelhaul - Keelhaul's Triumphant Return To Obscurity
Gnaw Their Tongues - All The Dread Magnificence Of Perversity
Liturgy - Renihilation
Lebenden Toten - Near Dark
Coldworld - Melancholie 2

Alarm ! Spalten for urolig musikk

Uton - Unexplained Objects (Dekorder lp)
Ramleh - Valediction (Second Layer Records cd)
Part Wild Horses Mane On Both Sides - Blew In The Face (Chironex Records lp)
Alter - Dusk-Dawn (Wolverspent lp)
Inca Ore - Silver Sea Surfer School (Not Not Fun lp)

Vi begynner i Finland hvor skogspsykedelian fortsatt holder stand, selv om det er litt lengre mellom de helt store utskeielsene these days. Men Jani Hirvonen aka Uton holder stand, og er bedre enn noensinne. Det er godt å få lagt vantene på en lp fra denne kanten. Det er unektelig litt enklere å fokusere ørene på dette enn den store strømmen av cd-rs og kassetter mannen sender vår vei i stødig tempo. Unexplained Objects (Dekorder lp) er en rent ut stilig plastdings, full av korte spor med bearbeidet vokal over my(s)tiske synthbobler og annen elektronikk. Albumet omhandler visstnok det ytre rom, uten at det føles på kroppen sånn direkte; ikke akkurat spacerock eller koschmiske music - mer av en kryptiskelektronisk bearbeiding av den finske undergrunnsmusikken som har beriket vårt sjelsliv de siste ti årene. Snodig, fremmed og fint.

Det er stas å kunne tippe hatten til Ramleh og konstatere at den knugende engelske duo er tilbake for alvor. Gary Mundy og Anthony Di Franco tittet frem med den ok 10" Switch Hitter / The Machines Of Infinite Joy i fjor, etter mange år uten en eneste ulyd. Her leverte de støyrock av mildt interessant kaliber, uten å nå høydene til f eks Be Careful What You Wish For albumet fra 1995. Det var derfor en solid overraskelse når Valediction (Second Layer Records cd) kom ut av høytalerne med et stygt power elektronisk skrell. Valediction er en reise tilbake til Ramlehs røtter og oppstart - tenk Broken Flag utgivelser ca 1984. Valediction består av seks spor (Valediction I - VI) og setter opp et et hektisk støyende elektronisk uttrykk i farger som trykker deg opp mot nærmeste vegg. Elektroniske støyflater blandet med noe i retning av støyrock over hysterisk Mundyvokal og nesten Skullfloweraktige gitarvegger. Valediction er fargesprakende og suger deg inn.

Vi holder oss i England og tar turen innom Sheffield hvor Part Wild Horses Mane On Both Sides omsider har sluppet sin første vinylplate. På Blew In The Face (Chironex Records lp) gir Pascal Nichols (trommer og litt stemme) og Kelly Jones (fløyte/elektronikk) nye prov på sin rett unike blanding av dronetaktikk, free jazz og improv. Blew In The Face gir oss en side med studioinnspillinger og en side live fra Den Haag i 2008. Musikken på studiosiden er løs og fri, den ramler frem på Nichols spill, han høres ut som en kombinasjon av John Drumbo French ca Trout Mask Replica og en tungsindig munk som virkelig har begynt å tvile på sin tro. Over dette balanserer Jones seg frem med fløytespill dominert av lange melankolske toner og tilbakelent improvisasjon. Det drøyt tyve minutter lange liveopptaket fra Haag er mer foroverlent psykedelisk og kaotisk, med skumle synthtoner-mot-sinus over stemmeloops av fare. Og selvsagt med Jones eminente fløyespill.

Over i U.S.A finner vi den første utgivelsen på bandet PussyGutts nye label. Alter er da også dekknavnet til Blake Green fra nettopp PussyGutt og Dusk-Dawn (Wolverspent lp) er en sakte reise i doomtaktikk. To sidelange spor som sakte bygger opp en seig stemning av lengsel. Ikke mye teenage lust her gitt, mer av en svartkledd angstnevrose med akustiske virkemiddel og ro. Ikke no' stress, ikke no' kvlt, bare lange, sløye strekk av godstemning fra krypten. Green har med PussyGutt vist at han er i stand til å skape stemning og beviser det igjen her.

Da Eva aka Inca Ore slapp sine første cd-rs for noen år siden ble undertegnede satt ganske så ut. Hun leverte sykt dype og fxbadede mumletoner fra en helt annen planet. Siden har hun vel hatt litt problemer med å nå de samme høydene igjen, selv om Silver Sea Surfer School (Not Not Fun lp) så absolutt har sine øyeblikk. Hun låter fortsatt som en lo-fi undervannsutgave av garasjeCocteau Twins. Dette nye albumet representerer en liten fornyelse, tilnærmingen er mer akustisk støyende og tapekuttende. Helt ok spør du meg.

Årets plater 2009

2009 var vel et år på det jevne rent kvalitetsmessig. Likevel har det selvsagt blitt laget en stor stabel fine ting. Intet spesielt nytt under solen, selv om den tungt krautinspirerte kosmosmusikken har vokst seg stor og sterk igjen i år. Den beste i denne klassen er Daniel Lopatin, som under sitt alter ego Oneohtrix Point Never ga ut flere obligatoriske lp'er. Disse ble samlet på den fine dobbelcd'en Rifts.

Ellers holder japanerne standen som undergrunnspsychens herskere, og det aller beste fra den kanten i fjor var Up-Tight med lp'en The Beginning Of The End. Her blandes psychedelia med tung Suicide vibb og den obligatoriske Velvet følelsen.

Det aller gledeligste på musikkfronten i fjor var imidlertid Bill Orcutts comeback. Orcutt har ikke rørt på seg musikalsk på 12 år, dsv siden Harry Pussy la inn årene. Når han nå er tilbake er det med bravur. Hans New Ways To Pay Old Debts er en knasende oppvisning i gitarspill med tung improv- og rockfaktor. Umistelig.

De tre aller beste :

Up-Tight - The Beginning Of The End
Bill Orcutt - New Ways To Pay Old Debts
Oneohtrix Point Never - Rifts

De ti nesten like fine :

Incapacitants - Tight
Mark McGuire - VDSQ Solo Acoustic
Cold Cave - Cremations
David S Ware Quartet - Live in Vilnius
Ai Aso - Aida
Emeralds - What Happened
Peter Kolovos - New Bodies
Dirty Projectors - Bitte Orca
Le Corbeau -Evening Chill/Montréal of the Mind
Nurse With Wound - The Surveillance Lounge

Runner ups verdt å ha :

Little Claw - Human Taste
Mount Eerie - Wind's Poem
Blues Control - Local Flavor
Tony Tears - Voci Dal Passato
True Widow - True Widow
The Van Patterson Quartet - Live At F.W.
Harappian Night Recordings - The Glorious Gongs of Hainuwele
Clubroot - Clubroot
Shit& Shine - 229-2299 Girls Against Shit!
Evangelista - Prince Of Truth
Cold Cave - Love Comes Close
Emeralds - Emeralds
Sabu Orimo - Wind Songs
Christina Carter - Seals
Bill Dixon/Aaron Siegel/Ben Hall - Weight/Counterweight
Julian Lynch - Orange You Glad
Chris Corsano - Another Dull Dawn
Richard Youngs - Beyond The Valley Of Ultrahits
Orphan Fairytale - Ladybird Labyrinth
Eat Skull - Wild And Inside
Jim O'Rourke - The Visitor
Ben Frost - By The Throat
The XX - XX
Gary War - Horribles Parade
Pan Sonic & Keiji Haino - Shall I Download A Blackhole And Offer It To You?
Wild Beasts – Two Dancers
Bill Callaham – Sometimes I Wish We Were An Eagle
Raekwon – Only Built 4 Cuban Linx… Pt II
Grippers Nother Onesers - Grippers Nother Onesers
Hobo Sonn - The Thundering Nature Of Reality
Li Jianhong - Lovers With Cloisonné Bracelet
Yasushi Ozawa - Some Fragments Of Bass Performance
Keiji Haino/Masataka Fujikake Duo - Keiji Haino/Masataka Fujikake Duo
Sanhedrin - Sun Head Ring
Wolf Eyes - Always Wrong
Current 93 - Aleph at Hallucinatory Mountain
Nurse With Wound - Space Music
Mark Mc Guire - A Pocket Full Of Rain
Ducktails - Landscapes
Black Joker - Watch Out!
K2 - Chameleon Ballet
The Beets - Spit in the Face of People Who Don't Want To Be Cool
Leyland Kirby - Sadly, The Future Is No Longer What It Was
Legion Of two - Riff
Home Blitz - O.ut O.f P.hase
Night Control - Death Control
Black Vomit - Jungle Death
Fever Ray - Fever Ray
Richard Ramirez & MSBR - Negative/Offensive: A Tribute To The New Blockaders
Matt Krefting - I Couldn't Love You More
Sachiko - Golden Hypnos
Real Estate - Real Estate
Infinity Window - Artificial Midnight
Bill Frisell - Disfarmer
Pens- Hey Friend! What You Doing
Explorers - Bermuda Telepaths
Magik Markers - Shame Mask
Acoustic Family Creeps - Play Live In The Woods (1 sides lp, ingen label)

Jeg følger opp med årets metal og årets reutgivelser om ikke lenge. Følg med!

Tom Waits del 3 - The Heart Of Saturday Night

Etter traumatiske turneer som oppvarmer for blant annet Frank Zappa (Zappas publikum "tok" ikke Waits' særegne form og humor for å si det pent), ristet Waits av seg skuffelsen over dårlig salg av debutalbumet Closing Time og gikk i 1974 i studio og spilte inne det albumet som skulle bli slupppet i oktober 1974 under tittelen The Heart Of Saturday Night. Også dette albumet ble sluppet på Asylum Records. Den unge plateselskapsjefen David Geffen hadde ikke mistet troen på Waits.

På The Heart Of Saturday Night jobbet Waits for første gang sammen med produsenten Bones Howe. Howe var en erfaren produsent og tekniker som i tilegg til å ha jobbet med Elvis Presley, Jerry Lee Lewis og The Association hadde god kunnskap og erfaring fra jazz (blant annet Ornette Coleman) og smoothsangere som Frank Sinatra. Howe og Waits fant fort tonen og startet med dette et samarbeid som skulle vare tiåret ut.

Der Closing Time var full av romantiske sanger om kjærlighet og lengsel var The Heart Of Saturday Night mer neddempet poetisk i sine beskrivelser av levd liv og nattens bravader on the wrong side of the tracks. Dette albumet var på mange vis inngangen til Waits barfly triologi som skulle realisere seg de neste årene, med albumene Nighthawks at the Diner (1975), Small Change (1976) og Foreign Affairs (1977).

The Heart Of Saturday Night er nydelig arrangert, spilt og produsert. Stemningen settes ved coverbildet, som er en variant over nettopp Sinatras klassisk nattplate In the Wee Small Hours. På dette albumet rigger Waits seg til ved piano og klemmer ut 11 originaler med jazzmarinert og melankolsk barmusikk med tekster direkte nedstigende fra beatpoeter som Kerouac og kompani. Bones Howe plukket et supert lag med musikere som var vel bevandret i både pop og jazz. Pianisten og arrangøren Mike Melvoin hadde en betydelig innvirkning på sluttresultatet, og hadde med seg flinke folk som gitaristen Arthur Richards, bassisten Jim Hughart, trommeslageren Jim Gordon og Tom Scott og Oscar Brashear på blåsere.

På The Heart Of Saturday Night møter vi for første gang Waits som den beatrappende hipsteren, resiterende teksten - med soleklar inspirasjon fra albumet Kerouac spilte inn sammen med jazzmusikeren Steve Allen (Poetry For The Beat Generation, Hannibal Records lp 1959). På Diamonds On My Windshield dytter akustisk bass og vispetrommer Waits frem når han rapper frem teksten om en løs fugl på jakt etter et eller annet, jagende fra by til by.

Waits utvikling og fokus skinner gjennom allerede på den sløye åpneren New Coat Of Paint. Her er Tom dypt nede i late night jazzy vibber. Låta er svingende og mildt funky, med Melvoin på el piano. San Diego Serenade er en vakker kjærlighetsballade som slekter på Martha og Rosie fra Closing Time. Supersentimentalt fra den steingamle Waits som var bare 25 år i 1974. Men sjelen hans - minst 100 år. Deretter følger den sløye bluesen SemiSuite, med deilig mute trompet og et piano/blås stikk som hekter godt. Shiver Me Timbers er minst like god, og her er vi i amerikanaland. Tenk Old 55, og nesten hans samtidige som Eagles og Jackson Browne.

Side 1 avsluttes med tidligere nevnte Diamonds On My Windshield og det klassiske tittelkuttet. The Heart Of Saturday Night er en gitarballade med tekst om helgens gleder etter en hard arbeidsuke. Vår helt sitter i Oldsmobilen med armen rundt dama og cruser rundt, letende etter The Heart Of Saturday Night. Teksten er empatisk og uten bitter ironi. En slik tekst en ung Springsteen kunne skrive.

De 6 sangene på side 1 er noe av det beste Waits har skrudd sammen noensinne, og det er nesten ikke til å unngå at kvaliteten faller litt på side 2.

Åpneren på side 2, Fumblin' With The Blues er en pastisj på tyvetallets jazz, og ikke annet enn et hvileskjær. Please Call Me, Baby er derimot en sikker vinner. Waits synger som en klassisk crooner over et dypt, skinnende arrangement med strykere, visp, akustisk bass og piano. Han synger om å exercise my devils - indeed.

Depot, Depot er Waits på det jevne, og Drunk On The Moon har en kul tekst om storbylivet og neon, men er mer middels musikalsk sett.

Albumet avsluttes med et apropos til tittelsporet. På The Ghosts Of Saturday Night (After Hours At Napoloeone's Pizza House) mimrer Waits om jobben han hadde i ungdommens San Diego. Alt pakket inn i en jazzy balladeform som passer teksten som hånd i handske.

Tony Tears - Voci Dal Passato (Manium Evocandorum Doctrina cd)

Vakkerdyster musikk fra Italia.

Tony Tears er et enmannsprosjekt fra Italia som nå er ute med sitt første fulle album. Vår mann Tony Tears synger og trakterer alt av instrumenter selv.

Undertegnede er ualminnelig svak for den progressive rocken som italienske band og artister klemte ut på syttitallet. Uttrykket var ofte en blanding av tidstypiske, anglofile progtrekk, tunge drag av romantikkens musikalske estetikk og ikke minst melankoli i bøtter. Alt fremført på skjelvende italiensk. Dette særegne uttrykket treffer undertegnede midt i planeten.

Det er kanskje vanskelig å finne noen direkte link mellom progrocken fra den gang det begav seg og dagens Tony Tears. Sniker vi øret litt under førsteinntrykket av Voci Dal Passato dukker det imidlertid opp en rekke digge referanser. Tony Tears spiller gloomy metal-mot-goth med sørgmodiginsisterende vokal som drypper av middelhavsk melankoli.

Tony Tears er inspirert av doom, du kan høre Black Sabbath, St Vitus og sågar Electric Wizard i deres miks, men lyden er nærmere en klassisk hardrock produksjon ca 1976 enn dagens seigdyriske doomattack. De legendariske soundtrackheltene Goblin er svært hjertelig tilstede i Tony Tears sitt lydbilde, det samme er det mystiske progdoombandet Jacula som slapp en rekke slemme plater på syttitallet.

Musikken er deilig tilgjengelig, full av riff, keyboards og dronete synthstrekk - bak en vokal badet i ekko. Vokalen nærmer seg snakkesang og resitering til tider, og det passer uttrykket godt. I tillegg er her gitarsoli over en lav sko.

Voci Dal Passato inneholder åtte spor, og ingen fillers. Et flott hele faktisk. Jammen om vi ikke snakker album her gitt. Det lages fortsatt den slags.

Blir jeg torturert til å nevne favoritter holder jeg en knapp på Terza Profezia og den lange, dystre Mondo Parallelo. Og la meg ikke glemme åpneren Le Ossa E Il Fuoco.

Slett ikke verst.

Krauthelter - Brave New World

Brave New World - Impressions On Reading Aldous Huxley (Vertigo lp 1972)

Glemt krautrockperle fra kortlivet prosjekt.

Brave New World var et kortlivet studioprosjekt ledet av irlenderen John O'Brien-Docker (gitar, vokal, perkusjon, keyboards). Han hadde hjelp av Luca Lindholm (bass, keyboards), Dicky Tarrach (trommer), Herb Geller (fløyte, saksofon, vokal), Reinhardt Firchow (recorder, fløyte) og Thomas Kuckuck (tekniker).

Bandet ga ut sitt eneste album i 1972. Impressions On Reading Aldous Huxley er i all hovedsak et instrumentalt stykke musikk som vandrer på en ganske original progrock sti et sted mellom middelaldermusikk, jazz-rock, acid folk og mer tradisjonelle anglofile proganslag.

Platen og prosjektet er selvsagt en hommage´ til den engelske forfatteren Aldous Huxleys (1894-1963) dystopiske roman Brave New World. Boken ble utgitt i 1932 og tar for seg et London i det 26. århundre. Tunge fremtidsvisjoner om bioteknologi, reproduksjonsteknologi og et liv uten bekymringer som følge av at alle "normale" veier til lykke (familie, kunst, vitenskap, osv) er fjernet og erstattet av et dypt hedonistisk samfunn med fri sex og tung bruk av kunstige stimuli.

Musikken er ikke like dyster som boka og er preget av en original fusjon av ymse stilarter og det tidlige syttitalls suverene mangel på frykt for det pretensiøse og storslåtte. Musikken skifter mellom psykedeliske og utflytende småstykker og lengre improvisasjoner. Albumets kjerne og substans finner du på b-sidens sytten minutter lange The End, hvor fløyte og blås bæres frem på en seig beat støttet opp av fint syntharbeid og lange strekk av nestenjazz. A-siden har flere kortere stykker, der særlig den fløytedrevne og easylisteninginspirerte Lenina er fin lytting.

Brave New World oppløste seg i seg selv og fløt ut i det store krautkosmos etter kort tid, og Impressions On Reading Aldous Huxley har blitt stående som en mytisk krautklassiker. Vel fortjent spør du meg.

Og jammen om ikke denne perlen nå også er tilgjengelig på cd for første gang. Men vær kjapp, den forsvinner sikkert raskt igjen.

To svarte beist

Dead Peni - 2-4+1 (Blossoming Noise cd)
Black Vomit - Jungle Death (Rusty Axe cd)

Det er synd å si det, men andelen må-ha noise utgivelser har falt dramatisk det siste året. Høydepunktene for undertegnede har faktisk vært gamle helter som Incapacitants med Tight og Lon Guy, Wolf Eyes på Hospital Recordings, John Wiese og Lasse Marhaugs forskjellige aktiviterer. Vi har også fått noen fantastiske reutgivelser (30cd box fra Hijokaidan, Government Alpha 4cdbox og Incapacitants 10cd box (de to sistnevnte på Marhaugs eminente Pica label)). Hva har skjedd? Noen skylder på at neofascistiske tullinger har tatt over ballet. For meg ser det mer ut som om mange artister tråkker i utslitte spor og ikke evner å finne veien ut av den store støystormen med noe fornuftig under armen.

Det er likevel grunn til å fatte et visst håp, det skjer nemlig ting i grenselandet noise/noiserock/doom. Band som det bestandige Skullflower (Matthew Bower gir seg aldri!),Wicker King Wicker og Blue Sabbath Black Cheer har spyttet ut fine ting, og det samme har de to bandene vi skal se nærmere på her. Dead Peni og Black Vomit lagde sågar noe av den skarpeste luten som ble utgitt i fjor.

Dead Peni er prosjektet til en viss Dave Phillip (vokal, bass, trommemaskin og tapes), og han har hjelp av Christian Weber på trommer. 2-4+1 er bandets andre utgivelse (etter en egenutgitt cd i 2004) og består av tre lange spor. Uttrykket er dominert av en sakte vals over Godfleshaktige seigbevegelser badet i lammende støy både i dypet av lydbildet og helt oppe i trynet på deg. Phillips har forstått hvordan man bygger opp intensitet og hekt; han løfter musikken ut av flytende, nesten spacerockaktige ikkebevegelser av stor skjønnhet og over i lange, tunge drag av svart feedback og støy over en saktegående rytme av trommemaskin og slagverk. Tidvis kan 2-4+1 sende tankene hen til italieneren M. Bianchis industrielle øvelser fra tidlig åttitall. Musikken er industrielt cinematisk, med et mildt dryss av melodi dypt i lydbildet. Mumlende vokal langt nede og drøye støysonder pakket rundt det hele. Totalt blir det et langstrakt svartdoom stykke musikk som bør falle i smak hos både støyhoder og doomfanatikere.

Black Vomit er en sentral aktør i den verdensberømte black psychedelia from Sheffield bølgen (kødda). En gruppe band fra stålbyen har de siste par årene slippet et knippe limiterte lydskjelv på cd-r. De fremste blant likemenn er Ice Bound Majesty, Drukka og Black Vomit. Jungle Death er meg bekjent det første fulle albumet fra den svartpsykedeliske horde Black Vomit. Black Vomit maler med bred pensel på store lerret. Black Vomit tar opp i seg black metal, støy, droner, post rock, krautaktige motorrytmer og alle typer annen undergrunns crud. Jungle Death består av tretten spor, som varierer fra korte snutter til tretten minutter lange utblåsninger. Jungle Death er en allsidig avant heavy black metal plate som på mange vis hvisker ut grensene mellom black metal og undergrunnsrabalder av ymse sort. Black Vomit kan skape stemning og bråker ikke for å bråke; de bråker for stemningen skyld, for uttrykket skyld. Bandet makter også å holde seg i skinnet til tider; det er flater av mørk skjønnhet både her og der.

Dermed er Black Vomit kjapt på sporet av DEN STORE SVARTE LYDEN.