Billy Bao - Dialects Of Shit (Parts Unknown LP 2008)Billy Bao - Fuck Seperation (S-S Records 10" 2007)Billy Bao - Accumulation (Xerox Musik 7"ep 2008)
Det er nesten ikke grenser; det formelig flasser på med ny, god rockmusikk! Rockmusikk fjernt fra indiesuttering, klisjebading og latterlige posørtakter. Det er som om postpunk/DIY-kulturen fra tidlig åttitall har blitt parret med SST og Guided By Voices ca 1995. Ut av dette kommer det en bråte band og artister som gjør gitarbasert musikk mer interessant enn på mange år. Jeg nevner i fleng
The Hospitals, Eat Skull, Little Claw, Blank Dogs, La Otracina, Nice Face, Tit Machine, US Girls, Nothing People, Factums, Wild Gunmen, Pink Reason, Psychedelic Horseshit, Sic Alps, Times New Viking, A.H. Kraken, The Bad Trips - lista er vanvittig lang. I tillegg har vi stabler av band som dyrker en oppdatering av minimal synth/Suicide gruff som
Bad Party, Fabulous Diamonds, Pink Noise og alle artistene på den glimrende samle lp'en
Festival Der Genialen Dissidenten på
Enfant Terrible labelen.
Hva har skjedd spør du ? Ikke om jeg vet, men deilig er det.
Og ikke nok med de ovennevnte; Billy Bao er nok et storveis orkester som har rammet hardt den siste tiden, snakk om balltre midt i planeten. Billy Bao spiller blytung, punkete rifforamma ala SST/Big Black parret med tunge noisedykk og skurrete, elektronisk mishandling med glitch og cut-ups. Bandet består av Billy Bao på vokal, Mattin på gitar, Xabier Erkizia på gitar og Alberto Lopez på trommer. Billy Bao har blitt beskrevet som den mest perfekte kombinasjonen av "art and threat" siden tidlig Pere Ubu. Et til tider svært originalt lydbilde gjør at du tenker; hmm, må lytte en gang til!
Det synes å være avantmystikeren og noiseduden Mattin som er lillehjernen i Billy Bao. Hans skjeve smil og "prankster"-ånd hviler over prosjektet. Ikke minst er den grunn til å ta røverhistoriene om vokalist Billy Baos bakgrunn med en klype salt.
All de tre utgivelsene som nå er tilgjengelige er mer enn nødvendige;
Fullengderen
Dialectics Of Shit er en ramm reise i ti tre minutters (på sekundet!) låter, brygget på knirk, noise og punktrøkk med hysterisk vokal på syke tekster.
Dialectics Of Shit fenger, fengsler og brenner lenge. Åpningssporet
I am Billy Bao, Right Here Right Now! setter tonen med fullt øs før en tykk noisetåke stiger frem i lydbildet og voldtar hele sullamitten. Deilig. Første spor på andre siden
You Get Me, You Get The Kicks! fikk meg til å sjekke om det bokstavelig talt var hakk i plata. Det var det selvsagt ikke, bare en endeløs repetisjon inn mot slutten av sporet.
Titommeren Fuck Seperation er enda bedre. To ti minutters spor som banker på det samme to akkorders riffet gjennom tyve samfulle minutter. Som om Spacemen 3 egentlig spilte punkrock og ønsket å drite seg ut så godt som overhodet mulig. Tung, insisterende, mantrarock som pirrer den ene hjernecellen du fortsatt har i behold.
Vi avslutter med syvtommeren
Accumulation. Ti spor à ett minutts varighet. Totalcrash mellom punk og noise, full vernesko størrelse 46 rett opp i baken. Accumulation tar oss tilbake til virkeligheten etter
Fuck Seperations audiofile mishandling.
Billy Bao er nødvendige.
