Jeg har tidligere skrytt av Ohio - gruppa Emeralds på denne bloggen. Deres cd Solar Bridge (Hanson cd 2008) er en glimrende oppdatering av syttitallets Kosmische Musiks/Europrogs mer flytende eksesser. Sentral i Emeralds er den tjueen år gamle gitaristen Mark McGuire. McGuire har også en solokarriere gående og siste tilskudd på den delen av mannens virke er cd-r'en Let Us Be The Way We Were.
Let Us Be The Way We Were er et drøyt tredve minutters langt stykke for gitar og tapes hvor McGuire forfølger det Emeralds forsker på i sine utgivelser, dsv dronende minimalistiske stemninger med en viss spenning og et lengtende blikk tilbake på syttitallets gleder over synth- og gitar-loopsutforskning. Let Us Be The Way We Were benytter dessuten "tilfeldige" bruddstykker av forvirrede samtaler om livet, om savn, om glemte tider mellom forvirrede mennesker. Denne vokale lett surrealistiske vrien dirrer som en motpol til delayedknadd sologitar som svømmer rundt i et bad av melankoli og nattstemning.
Musikken er sakte, men dynamisk med et svakt skurr av overstyrt gitargruff fallende inn i lydbildet som en synkemine før det hele roes ned igjen. Tenk Ashra, tidlig Heldon et al.
Bruken av samtalefragmenter er godt balansert og virkningsfullt. Dette løfter det musikalske uttrykket og gir det hele en høyere mening - et lament til rotløse og fortapte sjeler ?
Musikken er sakte, men dynamisk med et svakt skurr av overstyrt gitargruff fallende inn i lydbildet som en synkemine før det hele roes ned igjen. Tenk Ashra, tidlig Heldon et al.
Bruken av samtalefragmenter er godt balansert og virkningsfullt. Dette løfter det musikalske uttrykket og gir det hele en høyere mening - et lament til rotløse og fortapte sjeler ?
