Dredd Foole aka Dan Ireton er født i Boston i 1950 og har hatt en lang karriere i den amerikanske undergrunnen med soloutgivelser og utgivelser med semigruppen The Din. Ireton dukket opp på tidlig åttitall i miljøet rundt Mission Of Burma og Volcano Sun og lagde med deres hjelp en single og to album i denne perioden. Deretter var det tyst frem til 1996 da han slapp The Quest Of Tense. Dette albumet har hatt enorm betydning for New Weird America artister som Heather Leigh Murray, Christina Carter, Ben Chasney (Six Organs Of Admittance) og Matt Valentine. Etter utgivelsen av The Whys Of Fire i 2003 hvor han fikk hjelp av Pelt (Jack Rose & co), Thurston Moore og Chris Corsano har han sluppet flere album. David Keenans epokegjørende artikkel om nettopp New Weird America i The Wire i 2003 ga også kudos og økt oppmerksomhet om Dredd Foole.
Iretons dype forståelse for blues, folk og ikkeakademiske avant er grunnmuren i musikken hans som er en improvisert variant over nevnte uttrykk. I tillegg har Ireton en svært uttrykksfull stemme som benyttes som en del av improvisasjonen og som til tider er langt unna tradisjonell skjønnsang.
Matt Valentine og Erika Elder (MV & EE, The Golden Road, et al) tok for noen år siden Ireton inn under sine vinger og har gitt ut flere album i mikro opplag på sin kresne label Child Of Microtones. To av disse albumene har senere blitt gjort mer allment tilgjengelige av Family Vineyard. Først Daze On The Mounts i 2007 og i sommer dobbeltcd'en Kissing The Contemporary Bliss.
Kissing The Contemporary Bliss består av opptak fra 2003 og 2004 og inneholder totalt seksten spor (inkludert to korte ragasnutter). Et mektig måltid og det er ikke fritt for at man blir sittende lenge ved bordet. Kissing the Contemporary Bliss er krevende og det er lite å hekte seg på ved første lytt. Etter hvert åpner det seg imidlertid opp og musikken blir stående sterk og skinnende i en bris av akustiske, sterkt ekkobelagte virkemidler med Ireton ramlende rundt nært og fjernt i lydbildet. Til tider får jeg følelsen av at Ireton snakker til oss fra en annen virkelighet - nærmere tyvetallets shellakpatina enn denne kloden pr 2008.
Produksjonen er det Matt Valentine som står for. Valentine benytter seg av den patenterte Spectralsoundteknikken han også dyrker på egne utgivelser; drømmende, fjern, ekkobelagt og dypt psykedelisk lyd som sendes på tur fra høytaler til høytaler. Dette passer Dredd Foole perfekt og bygger ut mystikken i tekster og musikk.
Låtmaterialet er en fin kombinasjon av originaler og coverlåter av Robert Johnson, Washington Phillips, Gus Cannon og to av Bob Dylan. Særlig versjonen av Lay Lady Lay er far out; syv minutters transederende improv hvor det eneste som er igjen av originalen er Iretons mumling av tittelen.
Faller Kissing The Contemporary Bliss i smak bør veien være kort til The Quest Of Tense, The Whys Of Fire, Daze On The Mounts og ikke minst vinyl-only utgivelsen A Long Losing Battle With Eloquence And Intimance på Ecstatic Yod.
