Da unge Krautpasta tok de første vaklende skritt inn i musikkens verden var det gjennom å maltraktere onkels Beatles' singler på slutten av sekstitallet. Dette selvsagt til onkels store frustrasjon, men bestemor var nådeløs; la nå guttungen få spille! Dermed var min skjebne forseglet. Før Springsteen, Neil Young og punken tok balletak på meg fra midten av syttitallet hadde jeg veltet meg i glamrockens eksesser. T-Rex, Mud, Slade, Gary Glitter og The Sweet var store favoritter og singler var the big rage.
The Sweet var et av flere band under hatten til låtskriverne og produsentene Nicky Chinn og Mike Chapman som hjalp bandet til en temmelig heftig rekke hits. De første var lettbeinte popflanerier uten varig verdi; Funny Funny (1971, #13 i UK), Co-Co (1971, #2), Alexander Graham Bell (1971, #33), Poppa Joe (1972, #11), og Little Willy (1972, #4) representerte denne fasen i The Sweets hit parade. I denne perioden var gruppa et rent "produkt" og den første singelen hvor bandet faktisk spilte selv var Wig-Wam Bam (1972, #4) som viser veien inn i The Sweets glamperiode hvor pop mikses med hardrock. Og deretter smalt det med en serie deilige glamrockere som står som påler også i 2008; Blockbuster (1972, #1), Hellraiser (1973, #2), Ballroom Blitz (1973, #2), Teenage Rampage (1974, #2), The Sixteens (1974, #9), Turn It Down (1974, #41), Fox On The Run (1975, #2), Action (1975, #15) og The Lies In Your Eyes (1976, #35). Så var det jevnt slutt med unntak av den deilige krampetrekningen Love Is Like Oxygen (1978, #9). Med denne rekken er det ikke rart at The Sweet blir husket som et singel-band. Det er ganske urettferdig ; bandet produserte nemlig også noen fine album i denne perioden.
Mot slutten av 1973 begynte forholdet til Chinn og Chapman å bli anstrengt og bandet ønsket å løsrive seg fra duoens tunge artistiske kontroll. Bandets klassiske besetning (Brian Connolly vokal, Andy Scott gitar, Steve Priest bass og Mick Tucker trommer) gikk derfor i studio uten Chinn og Chapman. Til å hjelpe seg engasjerte de produsenten Phil Wainman som også hadde vært involvert i produksjonen av hitsingelene til bandet. Resultatet var Sweets første virkelige album Sweet Fanny Adams (RCA LP 1974) som nådde #27 i U.K. Albumet inneholdt ni låter hvorav seks var skrevet av bandet selv. Albumet forkaster glameksessene og viser frem Sweet som et tøft hardrock band nærme protometal. Sweet Fanny Adams har da også fått solid status blant syttitalls hardrock/punk dyrkere som Johan Kugelberg og Christopher Stigliano (Black To Comm). Og det er vel fortjent. Sweet Fanny Adams er et fett rockalbum med noen suverene høydepunkter; Set Me Free er en kul Scott original med tøff gitar og hysterisk vokal - en killer hardrock låt. No You Don't er en brutal rocker med ilter vokal og tøft arrangement og Into The Night er superhektende nestentungrock. Sweet Fanny Adams står seg godt ved siden av alle hardrock, protometal og prepunk skivene som ble utgitt i denne perioden. Går du for den remasterede cdutgaven som ble sluppet i 2005 får du en haug bonusspor på kjøpet, inkludert Hellraiser, Blockbuster og Ballroom Blitz. Alt på en polise.
Allerede seks måneder senere var Sweet (bandet forkortet navnet fra The Sweet i 1974) klare med et nytt album. Desolation Boulevard (RCA LP 1974) ble sluppet i november og ble produsert av Mike Chapman som igjen var inne i varmen hos bandet. Desolation Boulevard ble som vanlig sett skrått på av kritikerkorpset, men har vist seg å ha varig verdi. Mindre ren hardrock, mer en fin miks av tilbakelent materiale i The Sixteens og Lady Starlight, superpop i Fox On the Run (K finner frem platåskoene og rister løs), symfoprog i Medusa og rockere som Turn It Down og Solid Gold Brass. Eneste unødvendige sporet er en versjon av My Generation. Det er god albumfølelse over utgivelsen og gruppas knack for iørefallende melodier og en produksjon som har tålt tidens tann gjør at denne også gjør krav på en plass i det gode selskap.
I november 1975 ble den doble Strung Up (RCA 2LP 1975) sluppet. Den ene lp'en inneholdt et liveopptak fra desember 1973 i Rainbow Theatre, London og den andre lp'en var en samleplate. Hele Rainbow-konserten er senere sluppet på cd.
Den siste virkelig gode Sweet lp'en kom i mars 1976. Give Us A Wink (RCA LP 1976) er nærmere den røffe Sweet Fanny Adams enn den mer varierte, personlige og ambisiøse Desolution Boulevard. To grisefine singler ble sluppet fra denne; The Lies In Your og Action. I tillegg får vi ytterligere seks låter og for første gang har bandet skrevet alt materialet og produsert selv for første gang. Give Us A Wink er en jevnt god hardrock lp med de to singlene som høydepunkter.
Etter ytterligere to album (Off The Record i 1977 og Level Headed i 1978) forlot Brian Connnolly bandet. De tre gjenværende slapp ytterligere tre album til før Sweet ble oppløst i 1982. Etter en gjenforening i 1985 har bandet gjenoppstått i ørten konstellasjoner - det burde de ha spart seg for. Brian Connolly døde av leversvikt i 1997 og Mick Tucker gikk bort i 2002.
Plukker du med deg de en greatest hits samling med alle singlene i tillegg til Sweet Fanny Adams, Desolation Boulevard og Give Us A Wink (pass på å få de engelske albumversjonene og ikke de mer tilfeldig korrigerte og rotetet amerikanske) kan du med god samvittighet løfte på venstre øyebryn, smatte selvtilfreds og konstatere overfor de uskolerte at Sweet faktisk er et undervurdert band.
Glam Bam Thank You Mam.
