Nei, her skal vi jammen dundre gjennom en stabel utgivelser for store og små. Egentlig uten annet fellestrekk enn at de har gledet undertegnede i større eller mindre grad de siste ukene. Vi begynner med litt hardcore:
Have Heart - Songs To Scream At The Sun (Bridge Nine cd)
Dette er Have Hearts andre album og det leveres ti låter på drøye tjueen minutter. Songs To Scream At The Sun er fengende, dynamisk og tung, flott produsert og tilstrekkelig variert og fengende til at musikken fester seg raskt. En deilig energibombe, og med en vokalist og tekstforfatter i Pat Flynn som gir musikken flere dimensjoner enn normalt. Flynn er svært langt fra gjennomsnittlige hardcoretekster om "krig og urettferdighet og sånn" - han serverer sitt personlige univers til hektende og rett ut melodiøse stikk av tung rockmusikk. Den korte spiletiden (ingen "cditis" her nei) og den fengende helheten gjør det lett å sette denne på repetisjon.
Verse - Aggression (Bridge Nine cd)
Like god som Songs To Scream At The Sun er labelkameratene Verse sitt tredje album Aggression. Verse er kanskje enda mer tiltrekkende musikalsk med svært gode låter, stor melodisans, dynamikk og temposkift som gjør at musikken lever. Intet unyansert brøl som enhver jypling som hater snuten og spiser gulrøtter kan lire av seg. Denne gjengen har talent og fintfølelse. Når det gjelder tekstene så er Verse mer tradisjonelt hardcoresinte og det følger faktisk med en litteraturliste over anbefalt lesning. Neppe mange stemmer for McCain å hente her gitt...
Aggression kan lett anbefales til de som måtte nærme seg hardcore med forsiktige, lette skritt.
Mer tunge ting ? Rett ut sagt metal ? Da kaster vi oss over
Toxic Holocaust - An Overdose Of Death (Relapse cd)
Toxic Holocausts fjerde album (hvorav ett live) er en heidundrende smell av et speed/trash metal album med gode låter, avsindig øs og generell ramalastemning. Toxic Holocaust har blitt beskrevet som en stormannsgal versjon av Muncipal Waste og det er rett så presist. Her har lite skjedd siden 1986 (hæ! er det ikke 1986??). Joel Grind er eneste medlem i bandet og spiller alt sjøl. Tretten låter på trettiseks minutter pakket inn i et klassisk metalcover som gir alle med "god smak" angst langt opp i tarmen, ingen dødpunkter og full pupp fra start til mål. Rock On Mr Grind! (og for et navn du har).
Puh! På tide å roe nervene litt, hva med en tur/retur billett merket kosmos ? Vi reiser ut med
Expo '70 / Be Invisible Now! - Split (Kill Shaman / Boring Machines cd)
Expo '70 har etterhvert utgitt en haug limiterte cd-r's og litt vinyl fra sin base i Brooklyn. Bandet som i de fleste tilfeller er et aka for en herre ved navn Justin Wright spiller en oppdatert versjon av Die Kosmische Musik som listet seg ut av Tyskland på syttitallet; Klaus Schulze, Tangerine Dream og tidlig Popul Vuh er åpenbare inspirasjonskilder. Expo '70 lager fine, melodiøse synthbad med en legering av akustiske gitarer, mummel og mildt skurr, men kan noen ganger oppleves litt traust - ingenting skjer på en ikke helt medrivende måte. De når sjelden de åndelige nirvana som f eks Emeralds eller Nurse With Wound kan skape på en dronende formiddag. Men Expo '70 er likevel gode nok - i allefall for en romfarer som undertegnede. På Split leverer de to spor som begge er ganske fine meditasjoner over The Spacemans reiser og levnad, litt mørkere enn vanlig; det brummer så fint der bak.
Be Invisible Now! er et nytt bekjentskap for meg. Bandet er fra Italia og kan på det første av de to sporene de leverer her minne om soundtrack ala Goblin med uhyggestemning og generell synthrumling, tunnelsyn og overstyrte fx effekter. Be Invisible Now! er skarpere i kanten og mer frempå enn det Expo '70 er, og det med godt resultat; spenningen er større selv om terreng og kart er mye av det samme. Særlig sistesporet er fint med tung bankende perkusjon og stadig stigende puls inn i et mørkt leie av en kaotisk avslutning.
Deretter prøver vi å få Edmond De Deyster til å bringe oss hjem (snakk om risikoprosjekt);
Edmond De Deyster - Selectie 02 (Ultra Eczema #41 LP)
Etter at belgieren Edmond De Deyster døde av en heroinoverdose i 1999 fant familien hans et stort arkiv med musikk som Edmond hadde spilt inn i hemmelighet og på egenhånd helt siden syttitallet. Dennis Tyfus, mannen bak labelen Ultra Eczema fikk tilatelse til utgi materialet og Selectie 02 er den andre utgivelsen i denne serien. Selectie 01 var en studie i mildt usammenhengende analoge synther på avveie i et landskap med lav melodiføring og sent på kvelden / tidlig på morgenen følelse og fikk virkelig alle oss gamle hippier til å stille dumboørene inn i retning Belgia. Selectie 02 er enda bedre, en sakte og ganske rytmisk synthblues med dype følelse av isolasjon og depresjon. En og en tone henger dirrende i lufta og kan nesten ses - kan vi ta på dem ? Utrolig å tenke på at Edmond puslet med dette for seg selv tre år før Jandek debuterte med Ready For The House i 1978. Det er nemlig mye av den samme fortapte følelsen hos disse to, selv om virkemidlene er forskjellige.
Edmond De Deyster er nok en kjellerloner av klassisk kaliber.
Vi avslutter denne lille gjennomgangen med en tur til Brighton hvor ekteparet Dylan Nyoukis og Karen Constance lever og produserer.
Blood Stereo - Magnetic Headache (Bottrop Boy cd)
Magnetic Headache er første cd fra disse to, etter hauger med cd-r's og kassetter på deres egen Chocolate Munk label og på en drøss andre undergrunnslabeler. Både Karen og Dylan har også store kataloger av solosaker og samarbeidsprosjekter med andre. Særlig Dylan Nyoukis er aktiv om dagen med flere vinylslipp som jeg kommer tilbake til.
Magnetic Headache er utgitt som en liten bonus til parets kunstutstilling ved samme navn i Berlin. Magnetic Headache er mer avdempet og mindre vokalt gurglende enn hva normalt er for disse to. Og det til god effekt; Blood Stereo er vel et av de få band på denne kloden som faktisk tjener på å beherske seg litt; de kan til tider plaske litt vel mye rundt i et dilletantisk vokalbad av gruff og huff. Magnetic Headache er en finstemt reise på seks spor som balanserer på galskapens tynne line med sugende droner, vokaldrolling og rammende støt av skurr og støy - alt overvåket av en la-oss-holde-dette-sammen holdning. Resulatet er en fin undergrunnsskive et sted mellom soundart, støy, droner og generelt scruff. Avslutningsvis renner det magi ut av høytalerne når Neil Campbell bidrar med sin Astral Social Club bliss. Å lykke !
