Etter en lite pause er spalten om den nødvendige musikken tilbake. Og jada vi liker mange av de de siste hundre års alment anerkjente klassikere, men her konser vi om de andre skivene, de som tiden kanskje har glemt eller du aldri har oppdaget.
Richard Youngs - Advent (No Fans Records LP 1990)
Engelskmannen Richard Youngs har siden debuten med Advent i 1990 etterhvert fått en stor katalog med fine utgivelser. Han opererer innen mange sjangere og spiller en rekke instrumenter som gitar, shakuhachi,theremin, dulcimer, piano, synthesizer og mer til. Youngs har også en særpreget stemme, noe som ikke minst kommer til uttrykk på de fine utgivelsene hans på Jagjaguwar de siste ti årene. Sjangermesssig varierer uttrykket fra progpastisjer til lonerfolk, avantagresjon, improv og eletroniske ting. Han har også en rekke samarbeidspartnere han har utgitt skiver sammen med.
Advent var Richard Youngs solodebut og er en perle. Her dyrker Youngs minimalismen. Advent er omtalt som tidenes mest punkete minimalistiske verk. Ganske presist spør du meg! Tre spor på totallt førtien minutter - Advent Part I, II og III. Et ekkobelagt piano går igjen på hele platen og Youngs synger med sin skjøre, lyse stemme. Pianotemaet er det samme gjennom plata og bygges ut med obo på Part II og elektrisk gitar på Part III. En fantastisk stemningsfull lp som fikk undergrunnshipstere som Byron Coley i den klassiske undergrunnsblekka Forced Exposure til å spisse ører. Advent var da også med på Alan Lichts legendariske Minimal Top Ten, en liste med Lichts favorittutgivelser som sparket kraftig liv i interessen for minimalismen blant rockinteresserte som kjente til Licht som skribent og musiker. Jeg skal komme tilbake med en liten omtale av denne listen ved en passende anledning.
Henry Cow - Western Culture (Broadcast LP 1979)
Siste albumet fra Henry Cow er et av de mest grensesprengende, dypt progressive verk som ble utgitt på syttitallet overhodet. Uenighet blant medlemmene om det musikalske innholdet på albumet endte med at det faktisk ble spilt inn to lper. Den sangbaserte ble kalt Hope and Fears og utgitt under gruppenavnet Art Bears. Art Bears skulle siden utgi ytterligere to album i perioden 1979 til 1981, alle med Dagmar Krause på vokal som sammen med de to gamle Henry Cow gigantene Fred Frith og Chris Cutler utgjorde gruppa.
Monks - Black Monk Time (Polydor LP 1966)Monks - Dem0 Tape 1965 (cd 2007)
Black Monk Time skal ikke beskyldes for å være sofistikert, noe låttitler som Shut Up, I Hate You og Drunken Maria bekrefter. Tribaltromming, fuzzete bass, orgelskurr og elektrisk, flekkete banjo river og røsker i toakkordslåter mens gutta hoier og bærer seg. Black Monk Time er en rockklassiker og på kjøpet får du en utrolig historie om fem amerikanske soldater i Tyskland. Plata sakk selvfølgelig som en stein. Dette var for drøy kost i 1966.
Wolf Eyes - River Slaughter (Hospital Productions 2LP 2006)
River Slaughter en av tungvekterne i Wolf Eyes uhorvelig store katalog. Olson, Young og Conolly spyr ut tilnærmet ukentlige jams i diverse konstellasjoner på egne og andres mikrolabeler i små opplag. Det kan være vanskelig å skille det essensielle fra det mer ordinære (selv om undertegnede aldri får nok). Et sikkert tips er at gutta synes å gjøre seg mer flid når det dreier seg om vinyl og ikke kassett/cd-r. Vinylutgivelsene til gjengen er stort sett umistelige. Så gjelder også den doble River Slaughter som består av om- og bearbeidinger av materiale tidligere utgitt på cd-r'ene River Of Haze og Human Slaughterhouse Demos.
River Slaughter er fire kortspilte lp-sider med et Wolf Eyes som holder beistet under streng kontroll. Lite eller intet av Nate Youngs besvergelser og knyttnever i luften over rifforamapunk fra Olson, kun en dirrende, sugende stemning av kjølig regn. Er det etter katastrofen ? Uansett varer den lenge og er et av Wolf Eyes største øyeblikk.
Dead Machines & John Wiese - Failing Lights (Rococo Records LP 2005)
Side en innledes med en lavmælt ramlende kjerne av små meteorer som samles til et saktebrennende klimaks av ro. Side to er mer konsentrert - en tyktflytende drone som faller fra hverandre i små biter.
Richard Youngs - Advent (No Fans Records LP 1990)
Engelskmannen Richard Youngs har siden debuten med Advent i 1990 etterhvert fått en stor katalog med fine utgivelser. Han opererer innen mange sjangere og spiller en rekke instrumenter som gitar, shakuhachi,theremin, dulcimer, piano, synthesizer og mer til. Youngs har også en særpreget stemme, noe som ikke minst kommer til uttrykk på de fine utgivelsene hans på Jagjaguwar de siste ti årene. Sjangermesssig varierer uttrykket fra progpastisjer til lonerfolk, avantagresjon, improv og eletroniske ting. Han har også en rekke samarbeidspartnere han har utgitt skiver sammen med.
Advent var Richard Youngs solodebut og er en perle. Her dyrker Youngs minimalismen. Advent er omtalt som tidenes mest punkete minimalistiske verk. Ganske presist spør du meg! Tre spor på totallt førtien minutter - Advent Part I, II og III. Et ekkobelagt piano går igjen på hele platen og Youngs synger med sin skjøre, lyse stemme. Pianotemaet er det samme gjennom plata og bygges ut med obo på Part II og elektrisk gitar på Part III. En fantastisk stemningsfull lp som fikk undergrunnshipstere som Byron Coley i den klassiske undergrunnsblekka Forced Exposure til å spisse ører. Advent var da også med på Alan Lichts legendariske Minimal Top Ten, en liste med Lichts favorittutgivelser som sparket kraftig liv i interessen for minimalismen blant rockinteresserte som kjente til Licht som skribent og musiker. Jeg skal komme tilbake med en liten omtale av denne listen ved en passende anledning.
Henry Cow - Western Culture (Broadcast LP 1979)
Siste albumet fra Henry Cow er et av de mest grensesprengende, dypt progressive verk som ble utgitt på syttitallet overhodet. Uenighet blant medlemmene om det musikalske innholdet på albumet endte med at det faktisk ble spilt inn to lper. Den sangbaserte ble kalt Hope and Fears og utgitt under gruppenavnet Art Bears. Art Bears skulle siden utgi ytterligere to album i perioden 1979 til 1981, alle med Dagmar Krause på vokal som sammen med de to gamle Henry Cow gigantene Fred Frith og Chris Cutler utgjorde gruppa.
På Western Culture bestod Henry Cow av Tim Hodgkinson (orgel, piano, treblåsere, saksofon), Lindsay Cooper (treblåsere, saksofon), Fred Frith (gitarer, bassgitar, saksofon) og Chris Cutler (slagverk, piano, trompet). Albumet består av to sidelange komposisjoner i henholdsvis tre og fire deler. A-sidens History and Prospects er skrevet av Hodgkinson og Day by Day er skrevet av Cooper, med bidrag fra Hodgkinson på fjerde og siste del. Musikken er den endelige forløsningen av Henry Cows ekstremt kompetente brygg av jazz, improv ala AMM, rock og avantgarde moderne komposisjon. En mørk, dvelende stemning av søken preger det musikalske uttrykket og Western Culture vokser seg stor og mektig ved gjentatt, konsentrert lytting.
Monks - Black Monk Time (Polydor LP 1966)
The Monks besto av fem amerikanske G.I.'s stasjonert i Tyskland midten av sekstitallet. Gutta startet band, barberte skallene på toppen for optimal monkesveis og dro på seg svarte kapper. Så klemte de ut røffe, primitive låter basert på enkle riff og primaltrommer. Nærmere Velvet Underground ca White Light White Heat enn tradisjonell garasjerock. Skribenter som Julian Cope og David Keenan har forsøkt å skrive The Monks inn i en slags fødselsrolle for hele den tyske krautrockeksplosjonen. Dette kan kanskje oppleves litt vel søkt og a long shot, men det er fullt mulig å se de musikalske forbindelseslinjene fra The Monks primitive urbeat til Can og kompanis motoriske repetisjonsrytmer.
Black Monk Time skal ikke beskyldes for å være sofistikert, noe låttitler som Shut Up, I Hate You og Drunken Maria bekrefter. Tribaltromming, fuzzete bass, orgelskurr og elektrisk, flekkete banjo river og røsker i toakkordslåter mens gutta hoier og bærer seg. Black Monk Time er en rockklassiker og på kjøpet får du en utrolig historie om fem amerikanske soldater i Tyskland. Plata sakk selvfølgelig som en stein. Dette var for drøy kost i 1966.
Når du snapper om plata bør du få med deg et eksemplar av Demo Tape 1965 også. Her får du demoversjoner av Black Monk Time materialet pluss noe stoff som ikke er på albumet. Namnam for rockister.
Wolf Eyes - River Slaughter (Hospital Productions 2LP 2006)
River Slaughter en av tungvekterne i Wolf Eyes uhorvelig store katalog. Olson, Young og Conolly spyr ut tilnærmet ukentlige jams i diverse konstellasjoner på egne og andres mikrolabeler i små opplag. Det kan være vanskelig å skille det essensielle fra det mer ordinære (selv om undertegnede aldri får nok). Et sikkert tips er at gutta synes å gjøre seg mer flid når det dreier seg om vinyl og ikke kassett/cd-r. Vinylutgivelsene til gjengen er stort sett umistelige. Så gjelder også den doble River Slaughter som består av om- og bearbeidinger av materiale tidligere utgitt på cd-r'ene River Of Haze og Human Slaughterhouse Demos.
River Slaughter er fire kortspilte lp-sider med et Wolf Eyes som holder beistet under streng kontroll. Lite eller intet av Nate Youngs besvergelser og knyttnever i luften over rifforamapunk fra Olson, kun en dirrende, sugende stemning av kjølig regn. Er det etter katastrofen ? Uansett varer den lenge og er et av Wolf Eyes største øyeblikk.
Dead Machines & John Wiese - Failing Lights (Rococo Records LP 2005)
Et deilig samarbeid mellom Dead Machines (ekteparet Tovah og John Olson) og noisenick John Wiese. Failing Lights er en sakte vandring i elektronisk debris, en venn i nattemørket, en meditativ støyodyssè for de små timer.
Failing Lights er så nærme støymusikken kommer en midnattsmesse; en perfekt venn å spille lavt klokken tre på morningen. Vakkert.
