Perioden 2004 til 2006 var en ualminnelig aktiv periode for Nurse With Wound, hele atten utgivelser på tre år. Ett "odds and sods" album, en dobbel samlecd, to livecder, en cd med uutgitt materiale fra Who Can I Turn To Stereo innspillingene samt de tre store prosjektene Angry Eelectric Finger (fem utgivelser), Shipwreck Radio (fem utgivelser) og Echo Poeme (tre utgivelser).
Jeg tar først for meg de tre store prosjektene og kommer deretter tilbake til de øvrige utgivelsene. Disse tre prosjektene ble utgitt litt om hver andre og noen av utgivelsene var svært limiterte. Jeg tar derfor ett prosjekt av gangen for oversiktens skyld og begynner med Angry Eelectric Finger.
Stapletons sinte finger knas av andre
I perioden 2001 til 2003 spilte Stapleton og Potter inn materiale basert på musikk av det legendariske krautrockbandet X-Hol Caravan. Resultatet ba så Stapleton Jim O'Rourke, Matt Waldon (aka Irr. App,(Ext.)) og Cyclobe om å bearbeide. Når musikken kom tilbake i "behandlet" stand gjorde Stapleton produksjonene ferdig og ga det ut slik han mottok det. Materialet NWW sendte fra seg ble senere utgitt som Zero Mix (Beta-lactam ring Records LP 2004) og er faktisk det aller beste som kom ut av dette prosjektet etter min mening. Zero Mix er et mørkt, delirisk, psykedelisk progalbum og burde vært hørt av langt flere. Zero Mix har desverre bare vært utgitt i svært begrensede opplag, selv om tilgjengeligheten ble litt bedre tidligere i år da Zero Mix ble utgitt sammen med en bok med 100 av Stapletons illustrasjoner og ytterligere en cd i en fin boks.
Angry-prosjektet består av i alt fem utgivelser. Først Zero Mix, deretter en prolog og så de tre remixalbumene.
Prologen som ble utgitt som en teaser for de tre kommende albumene ble sluppet under navnet Nurse With Wound - Angry Eelectric Finger (Spitch'cock One) (Beta-lactam ring Records 2004). Albumet inneholder fire spor, ett hver fra Nurse With Wound, Jim O’Rourke, Irr.App.(Ext.) og Cyclobe. Nurse With Wounds Root Canal Splinter (Penetration Mix) er drøye elleve minutters surrealisme, lydbildet føles vrengt – vrangsiden ut? . Skakke virkemidler; er det en sag han driver og river i? En god avlusing fra lydskulptørene Stapleton og Potter. Cyclobe /NWWs Paraparaparallellogrammatica er en sakte drone i lett urolig vær; mer elektronisk enn elektrisk, med dybde nok for mye lyd og stemning; Det Buldrer! Irr.App.(Ext.) har laget noen fine skiver på egenhånd som låter tett opp til NWW. Mute Bell Extinction Process låter da også som –nettopp! Klassisk NWW. Sakte flyter dronen frem, holder godt på stemningen med lett stigning frem mot et slags industrielt klimaks som ikke skremmer, mer beroliger. Fint. Tilslutt har vi Jim O’Rourke med Tape Monkey Mooch, som arbeider stille over ti minutter med et fengslende, sympatisk langtonedrypp av elektronika over bølger av noe annet, stjerner som faller sakte mot bakken LANGT borte. Lenger ut i sporet er vi mer truet av lydbølgene, stemningen stiger og elementer fra NWWs spor dukker opp. Angry Eelectric Finger (Spitch' Cock One) er en god plate som spente forventingenes bue foran de tre kommende albumene i serien.
De tre remixalbumene ble utgitt på vinyl hver for seg og sammen som ett sett (da inkludert Zero Mix som beskrevet ovenfor). Senere i 2005 ble det samme materialet sluppet på cd'er.
Nurse With Wound / Jim O'Rourke - Angry Eelectric Finger Part One: Tape Monkey Mooch (Beta-lactam ring Records lp/cd 2004/2005) består av to spor hvor O'Rourke forestår en moderat omdanning av Zero Mix. Part One er en lavmeldt lett korrigert versjon som tygger materialet i en nostalgisk bris, Part Two er mer støyende og truende og synes bearbeidet i større grad enn førstesporet, men er likevel nærme Zero Mix mørke progstemning. O'Rourke er den av de tre remixerne som holder seg nærmest utgangspunktet.
Nurse With Wound / Cyclobe - Angry Eelectric Finger Part Two: Paraparaparallellogrammatica (Beta-lactam ring Records lp/cd 2004/2005) er den av de tre som avviker mest fra utgangspunktet; her er lite å kjenne igjen, kun glimt av det "knirkende" hovedtema og deler av saksofon og fløytespillet står tilbake. Resten er en langt ute variant av elektronikk på avveie. Skarpe skudd av analog skrekkfilmseffekter parret med ambiente partier bobler gjennom alle fem spor. Totalt sett nærmere et eget verk en enn remix. Cyclobe lager sterk ny musikk ut av utgangspunktet.
Nurse With Wound / Irr.App.(Ext.) - Angry Eelectric Finger Part Three: Mute Bell Extinction Process (Beta-lactam ring Records lp/cd 2004/2005) er nærmere O'Rourke enn Cyclobe, men oppleves mer komponert og surrealistisk enn Tape Monkey Mooch. Matt Waldron (aka Irr. App.(Ext.)) skaper et fint stykke psykedelisk elektronisk musikk i tre deler som står ganske tett på de arbeidene han har gjort under eget kunsteralterego.
Angry Eelectric Finger er et mektig kakestykke å ta inn med tilsammen nesten fire timers musikk, Jeg skal innrømme at det tok tid før alt sank inn og egenverdien av omarbeidingene krøp frem. Men etter å levd med dette materialet noen år har det vokst seg stort og sterkt.
Puh! da var vi ferdige med Stapletons sinte finger, og jammen om ikke det er Lofoten neste! Det store fieldrecordings/radiotransmissions - prosjektet Shipwreck Radio er nemlig neste rett på vår lille NWW-tallerken.
Puh! da var vi ferdige med Stapletons sinte finger, og jammen om ikke det er Lofoten neste! Det store fieldrecordings/radiotransmissions - prosjektet Shipwreck Radio er nemlig neste rett på vår lille NWW-tallerken.
Stapleton og Potter tar opp lyden av Lofoten og blir forklart Grateful Deads fortreffelighet
Shipwreck Radio er i sannhet et snodig prosjekt. Stapleton og Potter ble invitert til Lofoten av kunstprosjektet Kunst I Nordland (etter hva jeg forstår hadde ekteparet Anne Hilde Neset og Rob Young, begge sentrale i blekka The Wire, en sentral finger med i invitasjonen). I perioden mai til juli i 2004 hadde våre to musketerer i oppdrag å reise rundt i Lofoten og lage opptak for tre ukentlige radiosendinger på lokalradioen Lofotradioen. De fikk ikke lov til å ha med seg noen instrumenter og hadde kun begrenset med opptaksutstyr med seg. Ut av dette materialet kom det i alt tyve "broadcasts" fordelt på fire utgivelser. I tillegg kom det en femte limitert cd med noen snippets fra diverse opptak.
Shipwreck Radio består av to hovedutgivelser og tre limiterte godbiter; Nurse With Wound - Shipwreck Radio Volume One : Seven Sonic Structures From Utvær (ICR Distribution ICR41 2xCD 2004) og Nurse With Wound - Shipwreck Radio Two : Eight Enigmatic Episodes From Utvær (ICR Distribution ICR51 2xCD 2005). Med de 150 første eksemplarene av Volume One fulgte Lofoten Deadhead (ICR Distribution ICR42 CD 2004). Med de 250 første eksemplarene av Volume Two fulgte Gulls Just Wanna Have Fun (ICR Distribution ICR52 CD 2005). Tilslutt ble Shipwreck Radio : Final Broadcasts (ICR Distribution ICR61 2006) utgitt i forbindelse med NWWs konserter i San Francisco i 2006.
Gutta i lydstudiet i Lofoten
Shipwreck Radio et mektig stykke musikk med en samlet spilletid på over fem timer fordelt på disse fem utgivelsene. Stapleton og Potters bruk av fieldrecordings dominerer naturligvis uttrykket. Smeltende is, båter, samtaler, måkeskrik og en drøss andre lyder benyttes ueditert og manipulert i loops og studioeditering an mass. Den større lening mot fieldrecordings og ikke minst den begrensede tiden våre venner hadde til å bearbeide materialet gjør at uttrykket blir mer umiddelbart og "organisk" enn vanlig, naturlig nok når resultatene skulle sendes over radio tre ganger pr uke.
Hele uttrykket bærer preg av å være en søkende og undrende audiofil reise i en totalt fremmed verden. Det kan være tungt å komme inn i musikken, den er uvant for NWWører og den er sakte, seig og lite umiddelbart hektende. Gir du Shipwreck tid vil du imidlertid bli sugd inn i en unik lydreise. Et ualminnelig herlig øyeblikk er den nordnorske stemmen som i det første sporet på Volume One deklarer at Grateful Dead er "the ultimate band". Her har du også forklaringen på Lofoten Deadhead tittelen. Lofoten rocks...
I neste del tar vi for oss Echo Poemes vokale erotikk og mere til.
Hele uttrykket bærer preg av å være en søkende og undrende audiofil reise i en totalt fremmed verden. Det kan være tungt å komme inn i musikken, den er uvant for NWWører og den er sakte, seig og lite umiddelbart hektende. Gir du Shipwreck tid vil du imidlertid bli sugd inn i en unik lydreise. Et ualminnelig herlig øyeblikk er den nordnorske stemmen som i det første sporet på Volume One deklarer at Grateful Dead er "the ultimate band". Her har du også forklaringen på Lofoten Deadhead tittelen. Lofoten rocks...
I neste del tar vi for oss Echo Poemes vokale erotikk og mere til.
