Første album på fire år fra Stereolab som holder formen godt på Chemical Chords, bandet niende studioalbum. Stereolabs musikalske blanding med inspirasjon fra krautrock, loungepop og avantgardistisk fikling skiller bandet ut; Stereolab er originale og lett gjenkjennelige med sin særpregede signatur hvor analoge synther og keyboards slurer i lydbildet under Latitia Sadier og Mary Hansens vokale drodlerier. Det vil si, nå er det bare Sadier tilbake etter Hansens alt for tidlige bortgang i 2002. Stereolab er uansett fortsatt Tim Gane og Latita Sadiers band.
Chemical Chords er en spretten, popete og rett så frisk utgave av Stereolab. Det er lett å tenke at bandet hadde misten piffen etter en snart tyve år lang karriere men så har ikke skjedd. I min ører er dette den beste Stereolabutgivelsen siden klassikeren Dots and Loops fra 1997.
Åpningsporet Neon Beanbag setter standarden for fjorten gode låter som heldigsvis har noen store sterke perler iblant seg slik at helhetsinntrykket ikke blir av en jevn litt grå suppe. Three Women, Chemical Chords og den lille krautmotorikeren Pop Molecule skinner ekstra godt på denne plata.
Chemical Chords viser ingen store sprang ut av den Stereolabske verdensanskuelse. Likevel, det er en lettere stemning av popkunst og muligens et ønske om å favne bredere?
Sean O'Hagen (High Llamas) er som vanlig med Stereolab og viser nok engang hvilken fin arrangør han er. Han er ansvarlig for alle stryk- og blåserarrangementer på plata og er med det en viktig bidragsyter til det sløye pop-psychsoundet som gjør at musikken kiler så godt i øret.
Plassèr Chemical Chords i hylla sammen med Emperor Tomato Ketchup fra 1996 og Dots and Loops. Og har du ikke første albumet Peng fra 1992 og Sound Dust fra 2001 så plukker du med deg disse også når Chemical Chords har lokket deg til å ri jernhesten din (bil, sparkstøtting eller trehjulsykkel) ned til platesjappa.
