I august 2000 var David Tibet døden nær da blindtarmen hans sprakk. Han svevde mellom liv og død og hadde noen svært livaktige nær døden opplevelser. For de som kjenner til Tibet og Current 93s særpregede verden, preget av okkultisme, religiøse grublerier og metafysisk bliss er det neppe overraskende. Fullstendig sonked out på morfin så Tibet små helikoptere sveve over sengen før han fikk besøk av selveste Samael, dødsengelen.
Tibet skrev alle tekstene til Bright Yellow Moon mens han lå på sykehuset og hentet seg inn etter operasjonen. Albumet er en tilnærmet perfekt symbiose av Current 93 og NWW. Tibets melankolske empati dypt forankret i gamle Albion hadde funnet hjem på en serie flotte album på nittitallet og dette mikset med Stapletons surrealistiske lydvev gir musikken et truende apokalyptisk sug. Særlig på de to lengste sporene renner magi ut av høyttalerne; Disintegrate Blur 36 page 03 er drøye sytten minutters dvelende gitarspill og droner under Tibets vokal og mot slutten kommer det små sorte helikoptere…Die, Flip Or Go To India er mer direkte truende og nærmere åttitallets NWW enn noe annet – elleve minutters vakker atonalitet. Femte og siste spor er balladen Walking Like Shadow, hvor Tibet synger beveget over Michael Cashmores akustiske gitar. En ekstra godbit ble servert de som bestilte Bright Yellow Moon direkte fra labelen. Purtle (United Durtro UDOR9CD cd 2001/United Durtro UDOR8C/D lp 2002) bestod av fire eksklusive spor og ble trykket i tusen eksemplarer.
Våre to venner er nå virkelig i dytten og i forbindelse med en felles kunstutstilling på The Horse Hospital Museum i april/mai 2002 hadde de laget et langt stykke musikk hver som soundtrack til utstillingen.
Current 9 3 / Nurse With Wound – Music From The Horse Hospital (Pan Durtro PANDURTROTR001 2xcd 2002) ble trykket opp i 1000 ex og ble selvfølgelig kjapt utsolgt. Nurse With Wounds bidrag Salt var en timelang studie i minimalistiske bølger. Det tar tid før lyden bryter igjennom og endringene i lydbildet er så små så små. Salt er hypnotisk, Salt sender deg ut i drømme, Salt er minimalisme i saltvannsform. Salt er uforglemmelig.
Steven Stapleton var nå virkelig i det dronete og minimalistiske hjørnet og på Nurse with Wound – Man With The Woman Face (United Dairies UD102 lp / cd 2002) fikk gammelfansen mer goodies servert. NWW var her redusert til kun Stapleton og Colin Potter og leverte tre spor med musikk nærmere klassisk åttitalls surrealistisk NWW enn på lenge. Åpningsporet Beware The African Mosquito er varm organisk lyd med samples, insekter og stemmer i lyrisk nirvana over tretten minutter. Ag Canadh Thuas Sa Speir begynner i samme landskap som åpningsporet og ender i krautrockrus med tungrytmikk. Den femten minutter lange avslutningen White Light From The Stars In Your Mind (A Paramechanical Development) er aller best, ikke langt unna Musikal Pumkin Cottage materialet; vrengte stemmer over skeive rytmer, loops og kjente NWW strategier.
På denne tiden hadde Stapleton et høyt aktivitetsnivå også på kunstfronten. Alle som har sett coverne til NWW, laget av Stapelton under alter ego Babs Santini, ser at mannen har et talent utenom det vanlige. I forbindelse med en utstilling på Charlottenborg i Danmark ble det utgitt en lp hvor NWW bidro med en versjon av Beware The African Mosquito (sub mix). Resten av musikken stod gruppa Unveiled for.
Nurse With Wound / Unveiled – Chance Meeting Of Nurse With Wound And Unveiled On Charlottenborg (Bragagild BRAG004 lp 2003) ble selvfølgelig utgitt i svært lite opplag og forsvant fort.
Da lydskulptøren og Nursefantasten Matt Waldron (aka irr.(app.) ext.) forsøkte å kopiere NWWs debutalbum Chance Meeting On A Dissecting Table Of A Sewing Machine And Umbrella fra en kassett til en annen ble resultatet noe helt annet enn originalalbumet. To gamle halvveis ødelagte kassettspillere medførte at musikken ble vrengt og sprengt bort fra det opprinnelige.
Resultatet ble utgitt som Nurse With Wound - Chance Meeting Of a Defective Tape Machine And Migraine (United Durtro UDOR010 cd 2003). Og hvordan høres det ut ? Ikke voldsomt interessant etter min oppfatning, selv om Stapleton og Waldon var i fyr og flamme over resultatet. Det låter som Chance Meeting... badet i tape-hiss, med tilfeldige glitcher og vreng. Du skal være mer enn gjennomsnittelig opptatt av NWW for å få det store utbyttet, selv om nerde-meg har hatt en liten kosestund de få gangene jeg har spilt denne.
Arbeidsnarkoman Stapleton (han påstår at musikk bare utgjør 10% av det han driver med) skulle klemme ut ytterligere to utgivelser i 2003. Med det enorme omfanget NWWkatalogen etterhvert har fått er det lett å tro at Stapleton gir ut alt han spiller inn. Det er ikke tilfelle, det er heller slik at han gnager og endrer i det uendelige og ofte starter en innspillingsprosess med utgangspunkt i gamle uutgitte innspillinger. En rekke skisser og "odds and sods" har blitt utgitt på plater som A Sucked Orange (1990), Rat Tapes One (2006, kommer tilbake til denne) og Nurse With Wound - The Musty Odour of Pierced Rectums (Beta-lactam Ring Records cd-r 2003).
The Musty Odour of Pierced Rectums (hjelpe meg for en tittel!) er en ganske mørk, usammenhengende samling debris fra Stapletons roteloft. Vi får åtte korte snutter (fra åtte sekunder til drøye halvannet minutt) og fire lengre spor (fra snaue fire til drøye ni minutter), alle utitulert. Materialet er mørkt og langt unna enhver form for tradisjonelle låtstrukturer - nærmere tidlig åttitalls NWW enn noe annet egentlig. Det ni minutter lange andresporet er en deilig freeform psykedelisk utblåsning, tredje sporet er snaue fire minutters industriell kakafoni i rykk og napp som fortsetter i fjerdesporets seks minutter. Det siste av de lengre sporene er en lydcollage ala åttitallsNurse med vann, kraner, borr og industrislag holdt i ganske god kontroll.
The Musty Odour of Pierced Rectums er ikke essensiell og neppe der du begynner i Nursekatalogen. For de dedikerte er den selvsagt et tvangskjøp, og hvorfor ikke den nydelige vinylutgaven som nettopp er sluppet (Beta-lactam Ring Records MT056 lp 2008) ?
Før Nurse With Wound satte igang de to store prosjektene Angry Eelectric Finger og Shipwreck Radio laget Stapleton og Colin Potter Nurse With Wound - She And Me Fall Together In Free Death (Beta-lactam Ring Records MTo40b lp / MT040c cd 2003), som var noe helt annet enn Salt Marie Celeste. Fire spor hvor tittelsporet på atten minutter dekker hele side en på lp'en og byr på en skikkelig Can / Jaki Liebezeit hyllest. Tung, stor lyd og monoton krautrock røsker og river gjennom hele låta. Side to er også et langt stykke musikk, dog delt opp i tre ganske ulike satser. Black Is The Color Of My True Love's Hair innleder og jammen om vi ikke får servert Steven Stapletons sangdebut! I motsetning til på Rock 'n' Roll Station hvor han kun resiterer teksten så synger mannen faktisk her. Stapleton har sikkert hørt Patti Waters avantastiske versjon av denne gamle jazzballaden men hans egen versjon er langt mer behersket og enda mer hypnotiserende der den droner i vei under Stapletons lagpålag miks av egen vokal. Chicken Concret er nettopp det; musique concrete ispedd kyllinger og andre syke samples, i tillegg har NWW begynt å leke seg med elektroniske glitch. Resultatet er ok, men ikke mer. Avsluttende Gusset Typing løfter oss tilbake til store høyder der en forvrengt kvinnestemme beskriver veldig detaljert hvordan hun onanerer seg frem til orgasme. Lydsporet bygger seg opp i takt med tingenes utvikling og klimaks nås for å si det sånn.
She And Me Fall Together In Free Death er en god Nurse With Wound lp.
