Stapleton drømte seg frem til tittelen på det neste Nurse With Wound slippet. I en drøm ble han overlevert det nye NWW albumet og tittelen var Thunder Perfect Mind. Eneste problemet var at hans tvillingsjel David Tibet hadde bestemt seg for å bruke samme tittel på sitt nye album med Currrent 93, etter en gammel gnostisk tekst kalt The Thunder : Perfect Mind. Løsningen ble at både Nurse With Wounds og Current 93s album ble kalt Thunder Perfect Mind og utgitt som søsteralbum (dog uten noe musikalsk felleskap).
Nurse With Wound - Thunder Perfect Mind (United Dairies 040 cd 1992) var også første albumet som ble spilt inn sammen med Colin Potter. Potters ICR studio i York har siden dette blitt brukt flittig av Stapleton. Potter har også blitt en svært nær samarbeidspartner for Stapleton og er med på de aller fleste NWW utgivelsene som har kommet etter 1992.
Thunder Perfect Mind inneholder to lange stykker musikk som er ganske så forskjellige. Cold er tjuetre minutters hyllest til maskinene. En nesten rituell - maskinell dyrking av gjentagelsen og en dypfryst superkald industripastiche. Cold irriterer men vokser ; må høres gjentatte ganger (å den var billig..) før den når deg. Colder Still er en annen skål; drøye tredve minutter som peker fremover til rytmiske eksperimenter på de kommende album Rock 'n' Roll Station og Who Can I Turn To Stereo og som samtidig tar opp i seg strategier Stapleton brukte på tidlige mesterverk som Merzbild Schwet og Homotopy To Marie. Colder Still; et mesterverk av underliggende rytmisk nirvana koblet med surrealistiske skrekkfilmeffekter og tung LSD-kaving.
Ett av Stapletons mest tilgjengelige prosjekter er hans duoalbum med Tony Wakeford fra Death in June og Sol Invictus. Likevel er musikken ganske langt fra det Wakeford driver med til daglig i nevnte grupper, hvor uttrykket er en slags avantfolk/industrifolk variant (i mangel av et bedre begrep, sorry!)
Steve Stapleton / Tony Wakeford - Revenge of The Selfish Shellfish (Tursa cd 1992) består av ti spor som ofte nærmer seg tradisjonelle låter, ikke akkurat dagligdags kost for Stapleton. Wakeford står for all sang og alle instrumenter (gitar, bass, trommer), Stapleton er oppført med "Hook, line and sinker". Mannens humor skinner gjennom! Høydepunktet for undertegnede er den ti minutter lange The Frightened City som dyrker fine stemninger og mild uro. Ellers består utgivelsen av kortere spor som er ganske lette i øret uten helt å nå opp til Stapletons beste arbeider. Albumet er meg bekjent aldri gjenutgitt.
Nurse With Wound har ved to anledninger samarbeidet med Stereolab. Tim Gane har fortalt at han tilbød Stapleton jobben med å produsere Stereolabs debutalbum Peng men at Stapleton avslo med begrunnelsen at Stereolab var "too rock". Stapleton overrasket også Gane med å vise frem et brev Gane hadde skrevet til NWW noen år tidligere. Brevet hadde Stapleton merket som den femtende korrespondansen han hadde mottatt om NWW. Han tilbød seg imidlertid å gjøre en remix for gruppa. Stapleton og Stereolab skulle etter dette samarbeide ved to anledninger på nittitallet.
Den første av disse samarbeidene finnes på Stereolab / Nurse With Wound - Crumb Duck (Clawfist 10" 1993). Det er to spor på denne 10", hvor Exploding Head Movie er en remix av ett parti av albumversjonen av Jenny Ondioline, det atten minutter lange sporet fra Stereolabs album Transient Random Noise Burst With Announcements. Definitivt hørverdig, men den store karamellen finnes på andre siden. Animal or Vegetable (A Wonderful Wooden Reason) er en heidundrende Stapleton spesial. Et uutgitt stykke Stereolab musikk gruses kraftig; vokal kjøres baklengs, midtpartiet er et krautmotorisk rytmenirvana med mengder overstyrt gitar i lag på lag før herligheten avsluttes med en tapecollage ala NWW.
Stapletons neste utspill skulle by på en helt ny musikalsk vending i NWW-historien. Som vi har sett hadde NWW begynt å lefle med mer rytmiske arrangementer og innslag på enkelte utgivelser på starten av nittitallet. Og interessen for rytmer var sterkt preget av Stapletons fordypning i musikken til den Cubansk-amerikanske pianisten og bandlederen Perez Prado. Dette samt en bisarr drøm Stapleton hadde skulle sette sitt preg på Nurse With Wound - Rock 'n' Roll Station (United Dairies 039 cd 1994).
Stapletons drøm inneholdt et møte med noen selsomme størrelser fra avanthistorien og følgende kan siteres fra NWWs hjemmeside;
"This album arrived somewhere after a dream meeting of several individuals, Graham Bond, Joe Meek, Jacques Berrocal and myself. After a few beers and a heated disscussion of puncture repair we all lay down in a circle and point our penises at Venus, telepathic messages are sent out to Colin saying he can use the two golden microphones. He did, and here we are." Steven Stapleton, 17.1.94. What a strange story.
På Rock'n'Roll Station er det ingen latinobeats. Derimot dyrkes en nesten minimalistisk rytmisk elektronika. En pulserende beat tvers igjennom hele albumet. ..Station fikk mange NWWhoder til å klø seg på sine blanke isser og var omdiskutert når den kom. I ettertid er det imidlertid lett å se at dette er et av Stapletons mest varige og grensesprengende verk. En elektronika dynket i bisarr humor, livlige bruk av samples og spenninger og ikke minst en ekstremt hypnotiserende beat.
Tittelsporet er en ganske streit coverversjon av et spor fra Jac Berrocals Paralleles album. På Berrocals original er det den gamle rock & roll helt Vince Taylor som messer fram vokalen, på NWWversjonen er det Stapleton selv som sakte prater og understreker at "A rock'n'roll session is a session where we can do what we want to do", under tikker elektronika og dyp bass.
Avslutningsporet Finsbury Park, May 8th,1:35pm (I'll see you in another world) omhandler selvmordet til musikeren Graham Bond. Bond kastet seg foran toget og Stapleton trer inn i skallen på Bond i det tragiske momentet. Beatet fra Rock 'n' Roll Station er redusert til et sakte og dypt drønn i bakgrunnen og musikken er langt mørkere enn på resten av albumet. De tretten minuttene dette sporet varer er magiske, triste og empatiske, hver gang jeg lytter til dette blir jeg grepet rett og slett.
Som en forsmak på neste album, Who Can I Turn To Stereo slapp Nurse With Wound deretter cdsingelen Yagga Blues.
Yagga Blues (United Dairies UD 099 cds 1995) inneholder to versjoner av tittelsporet (vokal og instrumental) og gir i tillegg den første smakebiten på Funeral Music For Perez Prado. Yagga Blues er en magisk rymefigur med nydelig ordløs vokal fra Sarah Fuller. Yagga Blues er full av østlige stemninger og er seks minutters ren lykke. Den burde jammen vært en hit! Kanskje det mest umiddelbare øyeblikket i hele Stapeton katalogen.
Funeral Music For Perez Prado er drøye ni minutters meditasjon over en shakuhachi strofe spilt inn av David Jackman i 1987. Fullendte dronedrømmerier, en latterlig vakker snutt med varig verdi. Stapleton skulle vende tilbake til denne på
Funeral Music For Perez Prado (United Dairies UD 098 cd 2001), hvor vi får den fulle trettitre minutters versjonen av tittelsporet. I tillegg inneholder denne cd'en de tidligere utgitte Yagga Blues sporene samt Soresucker sporene fra 1990. Funeral Music For Perez Prado er et høydepunkt i Nurse With Wound-katalogen. Spill den lavt midt på natten og ta sats inn i drømmeverden eller la den ta over en regntung søndag ettermiddag på drepende volum; den fyller deg helt uansett. Den fulle versjonen bygger videre på smakebiten fra Yagga Blues, med et mildt synthløft midtveis. Magien skapes her gjennom de evige gjentatte loops, denne trenger en halv time for full realisasjon.
Før Stapleton kom så lang som til å utgi Who Can I Turn To Stereo i 1996 kom det to prosjekter.
Nurse With Wound - Alice The Goon (White Noise WN001 ensides 12" 1995) var en innspilling laget spesielt for Festival Ultimes Musiques og opprinnelig til salgs på denne festivalen i mai 1995. Alice The Goon inneholder to spor. (I Don't Want To Have) Easy Listening Nightmares er ti minutters Perez Prado latinostumping med sinna gitarvreng fra Peat Bog. Prelude To Alice The Goon er mer givende, med vokale samples på feil hastighet, en evigtilstedeværende bass og synthloops. Fine tolvminutters vandring i nada. Ved reutgivelse på cd var det lagt til et "hemmelig" tredje spor som setter skapet kraftig på plass; ikke langt unna A Missing Sense - en drøm av vokalsamles og synthdrypp. Nurse With Wound på sitt åttitallsbeste. Sporet varer desverre bare drøye syv minutter, en time hadde vært enda bedre..
1996 startet opp med utgivelsen av det andre samarbeidsprosjektet under egne navn mellom Stapleton og David Tibet. De tre samarbeidsprosjektene under egne navn som Stapleton og Tibet har utgitt (de første var The Sadness of Things fra 1991, det hittil siste er Octopus fra 1998) er alle ganske nærme et fullt rockformat på søken mot analog syttitalls prog/avantrock og står støtt på egne bein som særpregede og fine utgivelser.
Stapleton / Tibet - Musical Pumpkin Cottage (United Durtro UDOR1 cd 1996) inneholder to lange spor; The Dead Side of The Moon er en vandring på baksiden av månen til en hypnotisk backbeat som viser frem de to herrers fasinasjon for den tyske syttitallsrocken. Full pupp inntreffer etter et kvarter når Tibet tar plass i lydbildet og med skjelvende, lav stemme fremfører sine "Hallucinatory Patripassianist Vocals". Bubblehead er ikke langt unna i stil og magi. Våre venner har hjelp av mange flinke folk på denne utgivelsen, som Nick Saloman (bass og analog synthesizer), David Kenny (gitar), Trevor Reidy (trommer), Nora Duus (" low and sexy vocals and breathing"), Cyke Bancroft: (alto saksofon på The Dead Side Of The Moon), David Cohen (sopran saksofon på Bubblehead) og Adrian Teasdale (bass).
Dette albumet ble også utgitt på vinyl, da selvsagt med andre versjoner av de to sporene. Stapleton / Tibet - Musicalische Kurbs Hutte (United Durtro UDOR1 lp 1996) ble utgitt i tusen eksemplarer og er selvfølgelig verdt å ha. Vinylutgaven kan være vrien å få fatt i, da er trøsten at begge sporene på lp'en er med på Octopus cd'en fra 1998. Octopus kommer vi selvsagt tilbake til.
