James Toth har de siste syv årene vært en helt sentral artist i den amerikanske undergrunnen. Som en slags annen generasjons new weird america konseptualist har Toth tråkket på stier hvor både psych, jazz, folk, country-rock og avantgardistiske øvelser har møttes i tildels svært fruktbare veikryss. Toth har fortløpende utgitt jams, konserter og album i et forrykende tempo på cd-r, kassett og vinyl og har stått bak noen av dette tiårets beste utgivelser. Med gruppa Wooden Wand (aka James Toth og Jessica Lynn Toth(mann og kone)) & The Vanishing Voice, som har vært hovedbølet disse årene, har han laget noen nydelige album med en tidløs følelse av melodisk storhet, rause friløp langs jazzifiserte og psychedeliske akser parret med flott sang fra Toth selv og ikke minst fra bandets kvinnelige innslag Jessica Lynn Toth og Heidi Diehl. Særlig albumene Buck Dharma (2005) og Gypsy Freedom (2005) er tilnærmet perfekte øvelser innen fri folk med alle overnevnte elementer i full gallopp.
Wooden Wand var også et meget dugelig liveband og har dokumentert dette på den supre From The Road serien på i alt syv utgivelser.
De siste par årene har James vært på en sakte reise mot et mer tradisjonelt amerikanadynket singer-songwriter uttrykk, først dokumentert på Wooden Wand & The Sky High Bands Second Attention fra 2006. Coveret er en klar hommage til John Martyn og musikken er klokkeklar countrydunstende Dylaninspirert rockmusikk. Siste album som Wooden Wand, James & The Quiet kom på Ecstatic Peace i 2007 og var en sober samling sanger i reise mot et countryfolk terreng i det etablertes utkant, fint produsert av Lee Ranaldo.
Dermed har vi kommet frem til 2008 og James Jackson Toth er klar med sitt første soloalbum Waiting In Wain. Waiting In Wain er tolv sanger på førtini minutter som representerer det endelige løftet ut av free folk og inn et mer tradisjonelt amerikana uttrykk. Er det bra eller synd? Tja, det er ikke tvil om at mannens track record er bunnsolid og at han har levert helt sentrale bidrag til dette tiårets undergrunnsmusikk. Samtidig oppleves Waiting In Wain som en stor triumf og en ny start for Toth. Han tar med dette albumet sats for å skaffe seg en plass rundt det store låtskriverborder i amerika der Johnny Cash, Woody Guthrie, Bob Dylan, Townes Van Zandt, Neil Young og Bruce Springsteen sitter sammen med noen ganske få andre. Sammen med Ryan Adams på en god og konsentrert dag representerer Toth fornyelsens mulighet i dette tunge selskapet.
Waiting In Wain er tekstmessig sett konsentrert rundt tema som fristelse, fordømmelse og tilgivelse. Alt satt i et myteamerikana landskap ala Willam Faulkner. Her viser Toth sin storhet i finstemte historier med substans og klare litterære ambisjoner. Musikalsk er Waiting In Vain variert innen et ganske konformt lydbilde. Country, folk, gospeltrekk og soul stilles opp mot mer poprelaterte saker, ja det lukter sågar softpop/Fleetwood Mac her og der. Toth har videreutviklet sin fine teft for fengende og varige melodier og sammen med Steve Fisks (som har produsert blant annet Soundgarden, Nirvana og Low) sobre produksjon blir albumet lett å like og å høre om igjen. Dessuten er det flinke folk med her; Jexie Lynn Toths' stemme står flott til James' drawl, Nils Cline (Wilco et al) og John Dietrich (Deerhoof) spiller gitar og Otto Hauser (Devandra Banhart, Vetiver) slår trommer.
Ingen svake kutt på denne. Noen høydepunkter kan likevel trekkes frem; åpningssporet Nothing Hides shuffler fint på sin vei, Doreen er en nydelig popballade ala syttitallets fm-radio, Poison Oak er en countryballade og Midnight Watchman er vàr og lett på tå og løftes til himmels av ekteparet Toths vakre sang.
James Jackson Toth er en stor låtskriver, sanger, artist. Ta ham vel imot.
