Jessica Rylan
Jessica Rylan er en musiker og sound-artist fra Boston, Mass med et bein i den akademiske musikkverden og et bein (og sjelen?) i et DIY noise/idot-avant univers. Jessica Rylan designer og bygger analoge elektroniske instrumenter som hun bruker når hun lager musikk under eget navn og under gruppenavnet Can't (som bare har et medlem - Jessica). I tillegg til egne prosjekter lager hun musikk sammen med blant andre Donna Parker (som Secret Diary) og Chris Corsano/Bill Nace (som Vampire Can't).
Jessica Rylan har trollbundet undertegnede ved flere anledninger de siste årene med en rekke utgivelser med et sterkt personlig og høyst originalt musikalsk uttrykk som best kan beskrives som Hei, velkommen hjem til meg og mitt, hilsen Jessica! Hun beskriver Can't svært treffsikkert selv;
"Can't is my band, which just is me. I play analog synthesizers, sometimes I use rhythm boxes and distortion pedals, and I sing and dance. I usually tell some stories too. It's an intensely personal investigation of being alive in the instant."
Can't er langt unna enhver forestilling om power-electronics og harsh-noise. Musikken er nær, oppfinnsom, enkel men varig og ofte basert på Rylan nynnende og mumlende enkle melodier. Can't kan likevel bråke, et vennlig bråk. Rylan vandrer i et lydlandskap av fragmenterte melodier parret med analog støypusling; På innercoveret til Private Time (Part Two) kan det leses følgende om innspillingsprosessen; "Recorded 2005 - 2007 late at night while my parents were sleeping". Jessica Rylan spiller på det naivistiske, men hun vet hva hun gjør.
Can't - Private Time (Part Two) (Weird Forest LP) inneholder en drøy halvtime stor Rylan-musikk. A-siden foredler på de to lange sporene Lush Life Aka Glimpse Into Dream World og Wasted Time de strategier hun benyttet blant annet på to lp'er sluppet på henholdsvis RRR-records i 2006 og Ultra Eczema i 2007, dvs en dokumentasjon av analoge lydeksperimenter koblet med en syngende og skrikende Jessica vandrende foran og bak i lydbildet. Resulatet er den beskrevne "hjemme hos" følelsen som både er utrolig sjarmerende og nesten pinlig tiltrekkende (bør jeg høre dette?).
På side to utvides paletten. Først synger Jessica en vittig tekst over kassegitarkomp på Hey Puritan før The Sprightly Hautboy sender oss tilbake til førstesiden. Deretter går det helt til helvete på A New Way; hva driver hun med?-oppussing? hmm. Sistesporet Let Go! er nirvana; en beatbox går stille før Jessica slår seg løs bak trommesettet med full punkstrutt i tekst og fremføring; " I don't hate authority I just know what's right". Let Go! minner mer enn noe annet om legendariske Harry Pussy med Adris Hoyos på trommer og vokal. Punkbliss.
Private Time (Part Two) er pakket inn i et nydelig cover med bilder av Jessica i heimen med en tekopp. Baksiden gir oss to bilder til av Jessica samt en liten lapp med beskrivelse av Can't:
List deg inn på rommet til Jessica Rylan.
